A 197 - Kjartan Slettemark
Kjartan Slettemark (1932 – 2008) var en sjelden og original fugl i den norske kunstfaunaen. Han er den kunstner som mest konsekvent har benyttet sitt eget liv og sin egen kropp som kunstnerisk uttrykk. Slettemark legemliggjorde ”body art” lenge før dette ble en vanlig betegnelse på internasjonal kroppskunst. Han har siden gjennombruddet på midten av 1960-tallet fremtrått i en rekke forskjellige skikkelser, som radikal opportunist, sjaman, Piggtråd-Jesus, Nixon, puddel, konditor, Dr. Video, Coca Pola Ola, Digitalisman og ganske enkelt KjARTan.
Slettemarks liv har vært en nærmest sammenhengende kamp mot byråkrater, politi, diverse sosialkontorer, uforstående kunstkritikere og kunsthistorikere og et tidvis rasende publikum. Han vansmektet i det trange og sneversynte norske kunstmiljøet da en reddende engel, den svenske kunstneren Inga Bagge, dro ham med til Stockholm i 1959. Her gikk han på Kungliga Konsthøgskolan, men brøt ganske snart med sin lærer Lennart Rodhe. Slettemark begynte som maler i en tradisjonell abstrakt-ekspresjonistisk stil, men ga det snart opp og startet med materialeksperimenter, blant annet med plast. Et av hans første plast-malerier var ”Vietnam” som ble stilt ut i UKS-monteren foran Stortinget i 1965. Det vakte voldsomme reaksjoner blant publikum, og det endte med at monteren ble knust med øks og bildet ramponert. Slettemark hadde nå markert seg som en politisk radikal kunstner som benyttet utradisjonelle og sterke uttrykksformer.
Happenings og performance var på 1960-tallet blitt en ikke uvanlig måte å uttrykke seg kunstnerisk. Kjartan Slettemark var ikke sen om å utforske også performancens muligheter da han i 1967 innledet samarbeid med den estiske kunstneren Robert Jäppinen. De to kledde seg i plast og masker i flere happenings, blant annet på Moderna Museet i Stockholm. Under enkelte av seansene ble det også brukt utstillingsdukker som medaktører. Sentralt i disse happenings stod utforskingen av egen identitet og kroppen som et ”åndelig”, kunstnerisk uttrykk. Det gjaldt ”å gjøre seg selv” før man kunne ”kjenne seg selv”. KjARTan var selv blitt kunst.
På grunn av sin ”ukunstneriske” og ”unormale” virksomhet ble Slettemark snart regnet som et ”borderline case” og psykiatrisk tilfelle. Han fikk foreskrevet Hibernal piller som han senere benyttet i kunstverk som f.eks. narkohunden ”Hibernal-Basse”. Slettemarks store gjennombrudd som kunstner kom i 1971 da han laget sin første Nixon-plakat. ”Nixon Visions – Nixon Cut Ups” bestod av 64 collager der et portrett av en kaffedrikkende Nixon var klippet opp og satt sammen i forskjellige versjoner. Utgangspunktet for det ekspresjonistiske ”Portrett” i utstillingen var også Nixon-fotografiet. I 1974 hadde Slettemark så lenge identifisert seg med den ”utstøtte” presidenten at han ble Nixon og fikk sitt eget ”Nixon-pass”. Med dette reiste han uhindret inn i USA under mottoet ”Kunsten kjenner ingen grenser”.
I 1975 kom de første av en serie puddelperformance, bl.a. ved åpningen av Malmø Konsthall. Her ble Slettemark kastet ut av politiet og direktøren, Eje Högestätt. Kunstneren ble skadet i armen og hengte på seg en plakat med teksten ”Slagen av hög estet”. Slettemark fortsatte med sine performance og aksjoner, bl.a. gjennom Moderata Museet og ”Konstitoriet” der han bakte pepperkakepoliti og plastkaker. ”Konstitoriet” ble imidlertid stenet av nynazister og kunstneren ble tvunget til å stenge på grunn av ”terrorism”. Slettemark funderte nå på hva han kunne gjøre som ikke provoserte noen. Han fant da ut at han ville lage kongle-kunst eller det han selv kalte ”Kotteriet”. Kongler dannet blant annet forskjellige varianter av matretter og ble brukt som bestanddeler i plast-bondage og kroppskunst.
Under utstillingen ”Norskt 70-tal. Tendenser” på Kulturhuset i Stockholm i 1979 tok Slettemark for første gang i bruk Coca Cola-bokser, som skulle bli et av kunstnerens varemerker. Boksene var klippet opp til blomster eller satt sammen med diverse figurer. Året etter begynte kunstneren også å eksperimentere med polaroid-foto og video. Han ble Dr. Video med mottagelse for videobehandling og Polaroidpappa for barna. Polaroid-kameraet og video-kameraet var midt i blinken for Slettemarks demokratiske og folkelige holdning til kunsten. Polaroid-bildene satte han gjerne sammen til collager, som i ”Polaroid-Pyramid” (1980). ”Norsk løvetann” ble fotografert på militært område på Flesland og filmen beslaglagt av politiet. Filmen bærer preg av hardhendt behandling. ”Titta jag ser” henspiller på det å se og bli sett gjennom et video- eller polaroidkamera.
Karakteristisk for mye av Slettemarks kunst er at han benytter søppel, ting andre har kastet, som materialer i sine arbeider. I en serie malerier tar han utgangspunkt i en heisbryter, eller han lager portretter bestående av plastflasker, plastrør og dukkehoder. Serien Bodies i denne utstillingen er figurer laget av trykkbandasjer fylt med byggeskum. I Slettemarks endeløse fantasi blir de både moderne mennesker i transdans og evige skikkelser som Adam, Eva og Gud.
—
Utstillingen har to billedstørrelser i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde
42 × 60cm høyde og bredde