Kunst på Arbeidsplassen

Y 017 - Transformerte landskap

Fotografi, 12 verk

Vi lever i en teknologisk tidsalder der den uberørte naturen kan føles fjern fra vår hverdag. Samtidig trues jordklodens økosystemer av overforbruk og en stadig mer ressurskrevende livsstil. Trangen til å forstå og artikulere opplevelser av naturen har til en hver tid vært viktig for kunstnere. Helt siden kunsten beveget seg ut av gallerirommet på 1960-tallet gjennom den såkalte Land Art-bevegelsen, har naturlandskapet spilt en viktig rolle — ikke lenger bare som motiv, men også som plattform.

I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som med hver sin tilnærming tok for seg møtet mellom naturen og menneskekroppen, eller det menneskeskapte i sine prosjekter på 1970-tallet. Mens Christo og Mark Boyle ønsket å fremheve det storslagne ved å pakke inn, eller lage presise avstøpninger og undersøkelser av områder i jordens overflate, søkte Lucien Clergue mot estetikken i menneskekroppens sammensmeltning med kystlandskapet.

Det tok 28 måneder for kunstnerparet Christo (Christo Javacheff, 1935-2020) og Jeanne-Claude (Denat de Guillebon, 1935-2009) å realisere installasjonen Valley Curtain i et dalføre i Rocky Mountains i Colorado. Ideen var å henge en 12.780 kvadratmeter stor oransje duk langs fire stålkabler festet med jernstenger i fjellveggene. Første gang duken ble forsøkt montert, i oktober i 1971, ble den revet i stykker av skarpe steiner og vind. Året etter fikk den henge i 28 timer før den ble tatt av en storm. I likhet med flere av Christo og Jeanne-Claudes utendørsinstallasjoner, var ideen, planleggingen, modellene, de tekniske skissene og dokumentasjonen vel så viktig som det faktiske resultatet. De fire fotografiene i denne utstillingen viser virkningen av det oransje ”stoffgjerdet” i kontrast og samspill med terrenget i Rocky Mountains. Duken er et fremmedlegeme, og samtidig en integrert del av miljøet i det den synliggjør vindens styrke i det myke tekstilet. Christo og Jeanne Claude gir oss en omfattende visuell virkelighetsopplevelse av landskapet og naturkreftene.

De to kunstnerne traff hverandre i Paris i 1958, og allerede på begynnelsen av 1960-tallet utførte de et storslått prosjekt i Paris, hvor de blokkerte Rue Visconti med en vegg av oljefat. Paret er imidlertid særlig kjent for sine spektakulære innpakningsprosjekter. De har pakket inn flasker, trafikkskilt, bygninger og broer. Installasjonene beveger seg i grenselandet mellom skulptur, arkitektur og landskapsplanlegging. I 1968 kledte de den monumentale bygningen Kunsthalle i Bern i plastlaken slik at den framsto som en enorm pakke. Siden har de pakket inn blant annet Pont Neuf i Paris, Reichtstagsbygningen i Berlin og en ca. 300 000 kvadratmeter stor del av kystlinjen utenfor Sydney i Australia.

Christo og Jeanne-Claude jobbet i enorme formater og installasjonene var svært i øyenfallende. Derfor var de også ofte kontroversielle. Kunstnerne avviste likevel at arbeidene inneholdt noen dypere mening, formålet med installasjonene var å gjøre verden til et vakrere sted og å tvinge betrakteren til å se og oppleve landskapet på nye måter.

Den skotske kunstneren Mark Boyle (1934-2005) startet sin karriere som poet etter dadaistenes tilfeldighetsprinsipp og begynte først å arbeide med maleri på 1960-tallet. Det tok ikke lang tid før han også engasjerte seg i happenings og utforskningen av mixed media. Fra 1956 samarbeidet han med sin hustru Joan Hills (f. 1931) og etterhvert også med barna Sebastian og Georgia. Sammen utgjorde de arbeidsfellesskapet – Boyle Family. Det livslange prosjektet Journey to the surface of the earth brakte dem til Norge første gang i 1970 da de besøkte Vesterålen og siden stilte ut ved Henie Onstad Kunstsenter.

Journey to the surface of the earth tar utgangspunkt i tilfeldig valgte steder i verden der det tas nøyaktige avstøpninger av jordens overflate på 183 × 183 cm. I tillegg registreres virkningen av elementære krefter på stedet, dyre- eller planteliv i området og kunstnerens egen legemlige tilstand. Sistnevnte dokumenteres blant annet ved hjelp av fotografier tatt med elektronmikroskop. De fire bildene fra serien Excretions fra 1978 hører med til disse elektroskopbildene. Dette er avbildninger av Mark Boyles kroppssekreter på et gitt sted som viser noen av de de biologiske og kjemiske reaksjonene som oppstår i det øyeblikket menneskelegemet blir ett med jordoverflaten.

Lucien Clergue (1934-2014) fikk sitt første fotografiapparat som tenåring og begynte allerede som 17-åring å ta bilder basert på inntrykk fra bombingen av hjembyen Arles under andre verdenskrig. I 1953 ble han kjent med Pablo Picasso og avantgarde-kunstner Jean Cocteau som begge viste interesse for Clergues tyrefekting- og aktstudier. På oppfordring fra Cocteau sendte Clergue fotografiene sine til den franske forleggeren Pierre Seghers, som inviterte ham til å illustrere en nyutgivelse av Pauld Elards diktsamling Corps mémorable. Boken kom ut i 1957, og selv om Seghers hadde håpet at Clergues fotografier som viste både kjønnshår og nakne bryster ville skape offentlig furore, ble den tatt godt i mot og den første boken med nakenfotografier tillatt for salg i bokhandlere i Paris.

Aktfotografiet forble et gjennomgangsmotiv i Clergues kunstnerskap. Han fotograferte kvinnekroppen i Nevada-ørkenen, ved sjøen, i Paris og i New Yorks-gater. I hans mest kjente serie Zebra-nudes fra New York, anvendte han direkte sollys gjennom stiplede persienner til å modellere skikkelsene. Bruken av solen og dens reflekser er også fremtredende i de fire fotografiene fra serien The Woman and the Sea. Serien er en hyllest til Venus, den romerske gudinnen som står for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet, i det hun stiger opp fra skummende bølger og kroppen fremstår som en bugnende svabergformasjon i landskapet.

Tilbake til utstilling