Freia var tidlig en del av en norsk industrikultur der kunst, velferd og arbeidsmiljø ble sett i sammenheng. Direktør Johan Throne Holst mente at gode omgivelser ikke var pynt, men en del av ansvaret overfor menneskene som jobbet ved fabrikken. Dette kom til uttrykk i alt fra Freiaparken og sosiale velferdsordninger til kunsten som fikk en naturlig plass i fabrikkens fellesrom.
Da kunsthistoriker og riksantikvar Harry Fett etablerte Kunst på Arbeidsplassen i 1950, bygget han videre på mange av de samme idealene. Med LO og arbeidsgiversiden som sentrale samarbeidspartnere, og industribedrifter som Freia som tidlige støttespillere, ble organisasjonen et uttrykk for en idé som var både enkel og banebrytende: kunst hører hjemme der mennesker lever og arbeider – ikke bare på museer og i private samlinger. Freia etablerte ikke KPA, men fabrikken representerte nettopp det organisasjonen ønsket å spre. Den var et levende eksempel på at kunst kunne være en naturlig del av arbeidsplassen, og en del av den kulturelle og industrielle konteksten som gjorde KPA både mulig og relevant.

Det forskningen viser
Throne Holst og Fett handlet på overbevisning. I dag har forskningen begynt å gi dem rett. En studie fra Exeter Universitys psykologiinstitutt, der 800 medarbeidere i 32 ulike organisasjoner deltok, viser at kunst på arbeidsplassen har tydelige positive effekter: 78 prosent opplevde redusert stress, 64 prosent mente kunst bidro til økt kreativitet, og 77 prosent mente det fremmet et godt ytringsklima. En annen studie fant at folk som tilbrakte lunsjpausen på kunstgallerier følte seg betydelig roligere etterpå – en effekt som kan ha stor verdi også i hverdagen på kontoret.
Det er med andre ord ikke bare en vakker tanke. Det er dokumentert at omgivelsene vi jobber i påvirker hvordan vi tenker, samarbeider og har det.

Et nytt kapittel
I dag får historien nytt liv. Munchs monumentale Freia-frise er for første gang flyttet ut av fabrikken og inn på MUNCH, der utstillingen Edvard Munch og sjokoladefabrikken setter de tolv maleriene inn i en større fortelling om kunst, industri, arbeiderliv og troen på at kunst skal være tilgjengelig for alle. Etter utstillingsperioden vender verkene tilbake til Freia – og historien fortsetter der den startet.
Dette bildet er derfor mer enn et historisk dokument. Det viser et møte mellom to viktige kapitler i norsk kultur- og arbeidshistorie, og minner oss om at kunst ikke bare handler om estetikk, men om fellesskap, refleksjon og livskvalitet.

Da Munch malte for Freias arbeiderkantine, og da Harry Fett etablerte Kunst på Arbeidsplassen, var utgangspunktet det samme: kunst skulle ikke være et privilegium for de få, men en ressurs for de mange.
Over hundre år senere er spørsmålet fortsatt aktuelt:

Hvilken plass gir vi kunsten i arbeidslivet i dag?