A 104 - Norske silketrykk
Å lage bilder ved å presse fargestoff gjennom en oppspent duk av silke (eller annet finmasket materiale) ned på et underliggende stykke papir, er en trykkmetode med lange tradisjoner, kjent fra Østen og det gamle Egypt. Men som grafisk metode innenfor den moderne kunsts historie, er silketrykket et relativt ungt fenomen.
I begynnelsen av 1900-tallet ”oppdaget” industrien silketrykkets evne til å gjengi klar form og sterke farger, noe som viste seg velegnet til f. eks. emballasje og reklameindustrien. Det var amerikanerne som var foregangsmenn på dette området og de fremstilte også ypperlige kunstreproduksjoner i dette mediet i 1920- og 30-årene. Den grafiske industrien i Europa tok snart lærdom av USA, forkastet det eldre mer tungvinte litografiet som reproduksjonsmetode og begynte selv med silketrykk.
Silketrykk er et tidkrevende arbeid med stort krav til presisjon. Hver farge som skal trykkes krever sitt sett med sjablonger. Disse blir festet til duken og lar fargen trenge gjennom bare der den ifølge motivet skal være på det underliggende bilde. Et bilde med f. eks. 20 forskjellige farger, krever altså 20 sett sjablonger og like mange oppspente duker.
Mot slutten av 1960-årene grep silketrykket om seg i Norge. Mange forbinder vel kunstnere som Anders Kjær (f. 1940) og Per Kleiva (1933-2017) og de andre medlemmene i ”Gras-gruppa” som de som etablerte silketrykket for alvor i Norge. I motsetning til de primitive hjelpemidlene man hadde i 40- og 50-årene, tok man nå fotografisk film til hjelp ved sjablongfremstillingen.
Ofte vil man finne betegnelsen ”serigrafi” brukt om billedkunst i silketrykk. ”Serigrafi” ble innført nettopp for å markere en avstand til det industrielt fremstilte silketrykk.
—
Utstillingen har to billedstørrelser i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde
42 × 60cm høyde og bredde