A 155 - Kjetil Finne
Kjetil Finnes billedverden er mystisk og tiltrekkende. Motivene er sentrert rundt en teaterverden med kostymer, rekvisitter og fabeldyr, noe som gir bildene en fascinerende og uvirkelig stemning.
Kjetil Finne (født 1951 i Bergen) er utdannet ved Vestlandske kunstakademi og ved Statsakademiet i Kraków i Polen, der han var fra 1981-82. I denne perioden hadde han ikke noen stor kunstnerisk produksjon på grunn av manglende materialer. Det faglige miljøet var imidlertid fruktbart for ham, og han engasjerte seg politisk blant annet gjennom å smugle dokumenter for Solidaritet.
Finne utviklet sin karakteristiske tematikk tidlig på 80-tallet. Han skapte da sarte menneskeskikkelser i kulisseaktige rom eller landskaper, som vi ser det i verkene “Damen” og “Synsk” fra 1984. Ansiktene er gjengitt på en enkel og stilisert mate og kan minne om Modiglianis tegninger. Ut over 80-tallet kom også elementer fra teatrets verden inn i bildene hans med framstillinger av harlekiner, figurer i kostymer og med scenetepper som bakgrunn.
Etter midten av 1980-tallet ble uttrykket grovere. I 1985 åpnet Finne en utstilling der blyanttegnede figurer i landskap var det nye motivet. Verket “Balanse” er representativt for denne stilen og viser til fulle hvordan Finne arbeider med blyanten i en røff og skraverende teknikk, noe som gir bildene et ekspressivt uttrykk. Figurene framstår mer som nettopp figurer enn som mennesker. De virker nesten tvekjønnede og er nakne eller bærer teatralske kostymer. Det er en forvirrende stemning i bildene. Vi forstår dem ikke, men de gjør inntrykk på grunn av de sterke fargene og de irrasjonelle elementene. De kan innholdsmessig ses i sammenheng med surrealistene, ved bruken av uventede elementer og en higen mot det drømmeaktige.
Personenes handlinger i bildene er utydelige, og krever betrakterens meddiktning. Billedspråket antyder muligheten for symbolske tolkninger. Kjetil Finne har selv sagt at “… på sett og vis kan bildet oppleves som et dikt, der utsagn som er konsentert i noen få linjer kan gi en åpen og mottagelig leser helt ny innsikt.”
Rundt 1990 oppstod en merkbar endring i Finnes bilder, som nå ble preget av færre gjenstander og personer. Kulissene forsvant og ble erstattet av monokrome og store fargeflater. Fra å ha brukt sterke og varierte farger gikk Finne nå over til mer dempede landskapsfarger. Vi ser dette best i verkene “Stillhet I” og “På podiet” fra 1994, der stemningen er mer rolig og poetisk enn i mange av hans tidligere verk.
Finne har også vært sterkt opptatt av å utforske ulike mediers tekniske muligheter. Siden 1998 har han jobbet med en spesiell form for akvarell, nemlig kaffeakvareller. Han bruker pulverkaffe som eneste pigment kombinert med tegning med bløt blyant. Kaffeelementene påføres i både tynne og tykke lag. Dette uttrykket i akvarell har påvirket hans senere malerier, som er mer monunentale, kraftfulle og forenklet i formspråket.
—
Utstillingen har tre billedstørrelser i rammer:
39 × 54cm høyde og bredde
49 × 68cm høyde og bredde
65 × 90cm høyde og bredde