A 156 - Kunst for frihet
Denne utstillingen ble laget av menneskerettighets-organisasjonen Worldview til støtte for den burmesiske fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi. Her er det duket for et spennende og utfordrende møte med noen av norsk etterkrigskunsts mest kjente navn.
Anne Katrine Dolven (f.1953) er en av Norges mest etterspurte samtidskunstnere internasjonalt. Hun har latt seg inspirere av storbyenes kunstmiljø, og har bodd både i Berlin, Paris og London. Dolvens stil er minimalistisk. Hun bruker flere medier i sitt arbeid, og har skapt både videokunst, malerier og installasjoner. Det sentrale for henne er at ideen når fram. Verket White shadow er representativt for hennes uttrykk. Gjennom hvitfargen som noe både vakkert og blendende skarpt reflekterer hun over tilværelsens nyanser. I flere av sine verk lar hun dråpeformen være et bilde på forgjengelighet. Dolven var festspillutstiller i Bergen i 2004, og viste blant annet videokunst med inspirasjon fra Lofoten der hun bor store deler av året.
Marianne Heske (f.1946) har alltid vært opptatt av ny teknologi, og var en av de første i Norge som tok i bruk videokunst på 1970-tallet. Hun vokste opp i vestlandsbygda Tafjord, og har hele tiden hatt naturen som sin store inspirasjonskilde. Penslene ble tidlig lagt bort, og i stedet bruker hun videoen som registrerende medium. Videobildet leses av en computer, som overfører malingen til sandblåste aluminiumsplater. Bildene er moderne versjoner av det nasjonalromantiske og realistiske landskapsmaleriet på 1800-tallet. Heske er også kjent for å ha flyttet en utløe fra Tafjord til Pompidou-senteret i Paris. Plassert i et museum ble et stykke norsk natur til et konseptuelt kunstverk.
Olav Christopher Jenssen (f.1954) har vært en av våre mest profilerte samtidskunstnere siden midten av 1980-årene. De siste årene har han hatt stor suksess i Tyskland, særlig etter at han stilte ut ved samtidskunstutstillingen Documenta i Kassel i 1992. I 1996 ble han utnevnt til professor i maleri ved Hochschüle fur Bildende Künste i Hamburg. Jenssens ekspresjonistiske malerier er skapt i en”stream of unconciousness” der kunsten blir et uttrykk for tankens irrganger. Jenssen oppfatter selve maleprosessen som det sentrale, og streber ikke etter å skape noe gjenkjennbart. Verkene har et kontemplativt uttrykk, og gir betrakteren en ro samtidig som de vekker nysgjerrighet fordi vi ikke helt forstår det tiltrekkende ved dem.
Kjell Nupen (1955-2014) var en kunstner i stadig utvikling og en markant skikkelse på det norske kunstscenen. Han fikk sitt gjennombrudd som maler og grafiker i ung alder. På 1970-tallet var den tyske kunstarenaen viktig for Nupen og hans arbeider var motivert ut fra en kritikk av det bestående samfunnet. Han forlot imidlertid raskt den kritiske og aggressive realismen og begynte å eksperimentere med kontemplative former for abstraksjon. Landskapsscener og etterhvert mer dekorative arbeider (inspirert blant annet av rosemaling) preget hans repertoar.
Håkon Bleken (f. 1929) har en imponerende produksjon bak seg som viser innflytelse fra blant annet kubismen og formoppløsende ekspresjonisme og surrealisme. Bleken fikk sitt store gjennombrudd som kunstner i 1971 med en serie kulltegninger han valgte å gi navnet Fragmenter av et diktatur. I hans produksjon sees tendenser mot et konstruktivt formspråk, men også mot motiver med et følelsesladet innhold. Bleken blir ofte beskrevet som en litterær maler, en som forteller historier i bildene sine, en som har et budskap.
Magne Furuholmen (f.1962) er kanskje mest kjent som en av de tre suksessrike medlemmene av popgruppen a-ha, der han spiller keyboard. Ved siden av musikerkarrieren har han imidlertid pleiet sin interesse for visuell kunst, og gått i lære hos Kjell Nupen som satte ham inn i grafikkens verden. Furuholmen debuterte i 1989 og har blant annet stilt ut arbeidene sine ved Galleri Ismene i Trondheim, Galleri Sølvberget i Stavanger og Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Flere av bildene hans befinne seg i store private og offentlige samlinger i Norge, Sverige, Danmark, Japan og Frankrike.
Bård Breivik (1948-2016) arbeidet hovedsakelig innen «konkrete objekter» som skulptur. Han startet sin karriere som en av konseptkunstens pionerer i Norge. Han beveget seg videre i mange retninger, alltid globalt orientert, både mot kunstneriske tendenser, uttrykksformer og teknikker. Han var en fornyer av kunsten, blant annet gjennom sin serielle arbeidsmåte. Breivik jobbet i små, store og monumentale formater. Bildet i denne utstillingen kan se ut som en skisse til en eller flere skulpturer i samme serie.
Thomas Hestvold (f. 1957) bor og arbeider på Sandøya utenfor Tvedestrand. Han har sin utdannelse fra Kunstakademiene i Trondheim og Bergen og School of Visual Arts i New York. Han har hatt en rekke separatutstillinger og har deltatt på store kollektive mønstringer. Han er innkjøpt av offentlige samlinger som Museet for samtidskunst, Sørlandets Kunstmuseum og Rogaland Kunstmuseum, og har hatt utsmykningsoppdrag for bl.a. Universitetet i Bergen, Vest-Agder sentralsykehus og Utenriksdepartementet i Oslo.
Johanne Marie Hansen-Krone (f. 1952) er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim og Valands kunsthøyskole i Gøteborg. Arbeidene hennes befinner seg i spenningsfeltet mellom bevisst enkel naivitet og kompleks metafysisk tilstand. Som en rød tråd gjennom hennes billedframstilling er en insisterende opptatthet av mennesket og de ulike kontekstene mennesket befinner seg i. Dette uttrykker hun i en særegen form med referanse til ulike stilarter i kunsthistorien.
I Kjell Pahr-Iversen (f. 1937) tidligste arbeider kan man finne påvirkning fra både Cobra-kunstnerne og amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Etterhvert ble innflytelsen større fra enkelte av de kunstnerne som tilhørte den abstrakte Pariserskolen, som Manessier og Estève. Lyset har alltid vært et fremtredende og iøyenfallende element i Pahr-Iversens bilder. Han er opptatt av maleriets stofflighet og han har aldri vært redd for å bruke farger. Pahr-Iversens billeduttrykk er nonfigurativt, men bildene dreier seg likevel ofte om vekst og liv, planter og mennesker, kropp og ånd.
Jens Johannessen (f. 1934) er en av våre fremste etterkrigskunstnere som kan vise til en svært stor produksjon, og som i løpet av karrieren stadig vekk har fornyet seg. Hans tidligste verker kan plasseres innenfor tradisjonell figurativ kunst, men han mottok raskt impulser fra en rekke franske malere, fra amerikansk og engelsk popkunst, samt inntrykk fra Cobra og amerikansk abstrakt ekspresjonisme. På 1970-tallet utførte han de karakteristiske skjærebildene sine, hvor han skjærer eller skraper inn i maleriets mange malinglag og skaper bilder med et flettverk av billedrom og flater.
Jakob Weidemann (1923-2001) var en pioner innenfor det abstrakte maleri i Norge. Allerede tidlig på 1950-tallet begynte han å male geometrisk-abstrakte bilder. Sammen med blant andre Gunnar S. Gundersen og Inger Sitter var han med på å innføre den franske lyrisk-abstrakte modernismen i Norge. Med stor utstillingsvirksomhet viste han arbeidene sine blant annet på Kunstnernes Hus, Nasjonalgalleriet, Biennalen i Sao Paolo, Festspillene i Bergen, Biennalen i Venezia, Kunstnerforbundet, Galerie Ariel i Paris, Galleri Haaken, Galerie Maeght-Lelong i Paris, Trondheim kunstmuseum, Stenersenmuseet, Lillehammer kunstmuseum, Kistefos-museet og Henie Onstad Kunstsenter.
Arvid Pettersen (f. 1943) debuterte som grafiker på Vestlandsutstillingen og Høstutstillingen i 1967. Pettersen var med på å starte det kunstnerdrevne Galleri 1 i Bergen og hadde sin første separatutstilling der i 1970. I utstillingen dominerte maleriet, selv om han ikke hadde formell maleriutdanning. Han vakte likevel oppmerksomhet med sine fabuleringer omkring teknologiens nye verdensbilde og menneskets kosmiske ekspansjonstrang. Pettersen var lærer ved Vestlandets Kunstakademi 1977–78, amanuensis ved Statens Kunstakademi i Oslo fra 1983–85 og professor fra 1993 – 2003. Fra 1996 – 1999 var han rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Inger Sitter (1929-2015) står i første rekke blant kunstnerne som introduserte nonfigurativ kunst i Norge i 1950-årene. Allerede i barndommen viste hun interesse for billedkunst, og deltok som 13-åring på Sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening. I 1948 debuterte hun med separatutstilling i Oslo Kunstforening. Fra da av og frem til omkring midten av 50-årene var hennes uttrykksform figurativ, og gjerne med fremstillinger av båter, havner og strender. I 1954 flyttet hun til Paris. Her lærte hun i første rekke å arbeide med metallgrafikk, men vel så viktig var nok impulsene hun mottok i retning av en nonfigurativ uttrykksform. I Norge kom hun til å prege debatten om nonfigurasjonen og hennes arbeider bidro sterkt til retningens gjennombrudd.
Per Kleiva (1933-2017) var en av våre mest markante billedkunstnere. Både hans grafikk, malerier og skulpturer/objekter kunne ha samfunnskritiske budskap, men Kleiva arbeidet også med stiliserte landskap og poetiske motiver der menneskets behov for fellesskap og nærhet stod sentralt. Kleiva begynte sitt arbeid med bilder som reklametegner og dekoratør. Kunstutdannelsen fikk han først utover på 1950-tallet. Den gang arbeidet han med romantiske og nærmest abstrakte motiver i maleri og tresnitt. Som maler slo han igjennom med bilder i store formater, bestående av enkle monokrome flater stilt opp mot hverandre. Møte med popkunsten i 1964 frigjorde Kleiva kunstnerisk. Stilen omfattet bruk av dagliglivets objekter, reklame, tekster og fotografier. Dette ga ham muligheter til å uttrykke sitt samfunnsengasjement gjennom direkte, ironiske og hardtslående virkemidler.
Ørnulf Opdahl (f. 1944) startet sine studier med malerfag ved en yrkesskole, og rettet seg dermed tidlig inn mot en kunstnerisk løpebane. Alt fra starten av arbeidet han figurativt, men bildene bar preg av en viss abstrahering. På 60-tallet utforsket han akvarellens og gouachens muligheter, og skapte billedrom preget av myldrende små figurer og tegn. Fargene var gjerne lyse og minte om sukkertøy. Da han mot slutten av 1960-tallet begynte å arbeide mer med oljemaleri i store formater, ble det innholdsmessige stadig viktigere for ham. Flyttingen tilbake til hjemstedet Godøy utenfor Ålesund i 1971 førte etter hvert til endringen mot det formspråk som han er kjent for i dag. Nærheten til det lys- og væromskiftelige landskapet inspirerte ham. Spesielt for arbeidene hans er det skimrende lyset og de dramatiske naturformasjonene som skimtes under skiftende værforhold.
—
Utstillingen har en billedstørrelse i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde