A 016b - Willibald Storn
Den østerriksk-fødte Willibald Storn (f. 1936) var blant uromomentene i 1960- og 70-årenes norske kulturliv. Med overbevisning hyllet han en sosialistisk verdensoppfatning i sine bilder, installasjoner og aksjoner. Naturlig nok sto det strid om Storn, skandalene var sjelden langt unna, og slik ble han velkjent gjennom massemedia.
Første gang Storn vekket til hissig debatt var i 1969 da han presenterte installasjonen «Coca-Donald samfunn – ikke ta meg» (senere destruert) i Unge Kunstneres Samfund. Med dette verket angrep han konsumentsamfunnets og særlig den amerikanske kapitalismen og forbrukermentaliteten.
Storns mer allmennmenneskelige og eksistensielt funderte samfunnsengasjement ble manifestert i frisen Veien til Utopia, en 200 meter lang utsmykning på Høyenhall T-banestasjon i Oslo. Billedserien vitnet om kjærlighet til livet så vel som fortvilelse over urett og lidelse. Men frisen provoserte til hærverk og ble fjernet 2001.
Som initiativmaker og organisator av kunstnergruppen Gras i 1970 la han også ned en stor innsats. Særlig greide man her å gjøre billedkunsten – og i første rekke grafikken – kjent blant mennesker utenfor galleripublikummets rekker.
I arbeidermiljøet som Storn vokste opp i, inngikk ikke kunst som en naturlig del av oppdragelsen. Fra barndommens landsby nær Wien ble inntrykkene fra andre verdenskrig langt sterkere. Storn mistet sin far i Sovjetunionen under krigen, og hele hans oppvekst og senere politiske engasjement har vært preget av grusomheter han var vitne til. Skolegangen ble kort, Storn fikk sin utdannelse som håndverker. Senere livnærte han seg dessuten som sjømann – og han prøvde seg som fisker i Nord-Norge.
Storns billedspråk kan oppfattes som naivistisk, preget av sterke farger og et vell av detaljer, mønstre og ”border” – frembåret av ønsket om å tydeliggjøre budskapet. Men noen egentlig naivist er han ikke. I Oslo gikk Storn på Kunst- og håndverkskolen, og han gjorde seg særlig kjent med spontanistisk nonfigurasjon og med popkunst. Hans bilder bærer preg av dette, samtidig som de speiler impulser fra Marc Chagall og Picasso.
Stillingstagen mot krig, undertrykkelse og utbytting er bare noen av elementene i Storns bilder. Deres dekorative egenverdi er vesentlig, og man kan vanskelig se bort fra en poetisk og ekstatisk naturtilbedelse – gjerne med nordnorske landskaper. I tilknytning til dette skildres menneskers behov for frihet, nærhet og kjærlighet.
Storn har i årenes løp vekslet mellom ulike teknikker innenfor grafikk og maleri. Han har også laget materialbilder så vel som skulpturer, limt collager og malt på fotografier. Bruken av søppel har vært en rød tråd i materialarbeidene. Søppel forteller om vaner, økonomi, politikk og sivilisasjon. Storn river opp og setter sammen, både i papir, objekt og etter hvert digitalt. Å bry seg om menneskers situasjon og skjebne, om naturen og naturressurser er en viktig side av Storns kunstproduksjon.
Willibald Storn er representert i en rekke nasjonale og internasjonale samlinger. Blant annet i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk Kulturråd og Oslo kommunes kunstsamlinger.
—
Utstillingen har en billedstørrelse i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde