A 174 - Odd Tandberg
Odd Tandberg (1924 – 2017 i Oslo) var en av pionerene i norsk modernisme. Sammen med blant andre Jakob Weidemann, Ludvig Eikaas, Gunnar S.Gundersen, Gudrun Kongelf og Anna-Eva Bergmann var han den første som begynte å jobbe helt ikke-forestillende i norsk kunst på slutten av 1940-tallet.
Tandberg reiste like etter 2.verdenskrig til Danmark der han ble elev av Vilhelm Lundstøm på Kunstakademiet i København. Med sin moderate abstraksjon kom Lundstrøm til å få en viss betydning for Tandbergs utvikling, men kun som et utgangspunkt for egen eksperimentering med et geometrisk flatemaleri. I sine første non-figurative bilder utført 1948-50 benyttet Tandberg billedflater i komplementærfarger adskilt ved vertikale og horisontale linjer. Disse tidlige non-figurative bildene viste fortsatt en viss innflytelse fra kunstnere som Miró og Klee. Utover på 50- og 60-tallet utviklet han det geometrisk-abstrakte formspråket der han særlig var opptatt av planforskyvninger og flater som åpner og lukker seg. Etter hvert bygget Tandbergs bilder mer på naturinntrykk, men fortsatt var de sterkt abstrahert. Enkelte, som Moder jord i denne utstillingen, minner om meksikaneren Rufino Tamayos forenklede figurformer. I de senere årene har Tandberg tatt i bruk datamaskinen for å lage sine kosmiske komposisjoner, slik vi kan se det i denne utstillingens store malerier.
Odd Tandberg var den første i Norge som begynte å eksperimentere med kinetisk kunst i siste halvdel av 1960-tallet. Han bygget lyskasser der roterende glassplater i forskjellige farger skapte et stadig skiftende non-figurativt bilde. Et visst inntrykk av denne effekten får vi i serigrafiet Klode fra 1996. I sine kinetiske arbeider, som ble vist blant annet på utstillingen Lys og bevegelse i Kunstnernes Hus i 1969, var Tandberg særlig påvirket av Victor Vasarely, Julio Le Parc og den svenske kunstneren Eric H.Olson. Men i første rekke pekte de tilbake på Marcel Duhamps roterende plater og såkalte Roto-reliefs fra 1920- og 30-årene. Av andre kunstnere som arbeidet med lignende roterende bilder på 1950- og 60-tallet var amerikaneren Frank Joseph Malina og italieneren Bruno Munari. Tandberg utførte også skulpturer der lys og polarisasjon var viktige elementer.
Den non-figurative kunsten vakte stor motstand blant både kritikere og publikum her hjemme på 1950- og 60-tallet. Den hadde sine forsvarere i kunsthistorikere og kritikere som Peter Anker, Ole Henrik Moe og Pål Hougen, men andre mer konservative kritikere som Henrik Sørensen og Håkon Stenstadvold mente at den non-figurative kunsten bare kunne aksepteres som dekorasjon, ikke som staffelikunst. Det ble da også som utsmykning i store offentlige og private bygg at den non-figurative kunsten fikk sitt gjennombrudd i Norge. Odd Tandberg fikk på slutten av 1950-tallet sammen med Carl Nesjar, Inger Sitter og Tore Haaland i oppdrag å dekorere det nye Regjeringsbygget. Initiativet kom fra arkitekten Erling Viksjø, som lot kunstnerne være med i planleggingen av utsmykningen helt fra begynnelsen. Viksjø hadde selv utviklet en nye fasadestruktur der han benyttet naturbetong, det vil si småstein som var støpt ned i betong. Denne betongen ble utgangspunkt for de fire kunstnernes arbeid med veggutsmykningene til Regjeringsbygget. Tandberg lot seg begeistre av denne bruken av betongen der den ble sandblåst, skåret og slepet, og han kom til å benytte teknikken i en rekke senere utsmykninger. Han utførte blant annet en parkmur og veggmosaikk til Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo (1959-62), relieff til Jernbanetorget T-banestasjon i Oslo (1962-65), steinmosaikk til Lillehammer kino (1964) og et relieff i naturbetong og glass til Vinmonopolets kantine på Hasle i Oslo (1965). Senere laget Tandberg flere offentlige skulpturer av utskårede betongplater. Etter hvert tok han også i bruk andre materialer som stål og kobber. I 2000 stod Tandbergs store utsmykning til det nye Rikshospitalet i Oslo ferdig. Den består av en vegg satt sammen av mange forskjelligfargede glassplater.