A 182 - Ryszard Warsinski
På midten av sekstitallet flyttet Ryszard Warsinski (1937 – 1996) til Norge fra Polen, der han hadde fått sin utdannelse ved Kunstakademiet i Warszawa. Han har alltid vært et særtilfelle i norsk kunst og brakte med seg impulser fra mellomeuropeisk surrealisme. Hans-Jakob Brun peker i Norges Malerkunst på Warsinskis røtter i en polsk tradisjon hvor materialprakt og folkelig magi, solid formkultur og ukuelig opprørstrang har bygget opp en sterk egenart hans kunst.
Hans nærmest forvitrede eller oppløste figur-malerier fra slutten av sekstitallet var gjerne vinyl påført lerretsflaten i mange lag som til slutt dannet sprekker og avskallinger. Her bar de bleke pastellfargede figurene bud om både forgjengelighet og vâr poesi. I det neste tiåret produserte han monumentale malerier på papir, der fargespillet var mer monokromt. Warsinski mente at tegningen var grunnlaget for all billedkunst, og dette mediet spilte en vesentlig rolle i hans produksjon. Han var uhyre selvkritisk og gjemte bare en liten del av det han produserte.
I arbeidene ”Eventyr” er mennesket nærmest forent med dyr og natur til en fargesterk manifestering av det livsbejaende og sprudlende. Man kan ane Picassos klassiske periode i ”Fugl, esel og mann”, som er belagt med kraftige mørke konturer av kullstiften. Videre minner Warsinskis ”Fantasidyr” om Picassos stadige bearbeidelser av minotauren. Ikke sjelden har hans arbeider en erotisk undertone, mens andre igjen beskriver lidelsen eller torturens grusomheter; som er et typisk uttrykk for vår sivilisasjon. Skjønnhet veksler med det groteske, gleden følges av sorgen og en grunnleggende tvetydighet illustrerer på en utmerket måte dilemmaet i vår kultur.
Som kunstner bygger Warsinski på de klassiske virkemidler samtidig som en utprøving av disse er sterkt fremtredende. Med en grunnleggende skolering er det enkelt å deformere, fordreie og abstrahere og sette sammen på ny. Det er når han formidler spontane og umiddelbare studier og detaljer at han er på sitt beste; amorfe former kan bli til en sammensmelting av fabeldyr eller mennesker. I hans kunst kan man også ane alvorligere eksistensielle tema, som igjen har likhetstrekk med kunstnere som Munch, Picasso, Klée, Dubuffet, Kitaj, Bacon.