A 183 - Terje Uhrn
Terje Uhrn (f. 1951) er utdannet ved grafikklinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i perioden 1974 –80 og ved Statens Kunstakademi 1980 – 84. Han var aktiv medlem av kunstnergruppen Lambretta, et markant fenomen i norsk kunst på 80 – tallet. Flere kunstnere som hadde gått sammen på Akademiet dannet atelierfellesskap og fant frem til prosjekter for ulike felles utstillinger. Prosjektene deres, ofte kalt ”Tidskonsept” involverte maskiner og skrot, lyseffekter, bevegelse og rocke-musikk i kombinasjon med monumentale, ekspressive malerier.
Uhrn arbeider i dag innenfor et abstrakt, geometrisk formspråk, og arbeidene virker ved første øyekast dekorative. Men hans verker dreier seg om ulike former som kjemper en innbyrdes kamp om forgrunnen i bildenes rom. Disse formene kan samtidig leses som deler av dynamiske elementer som gjerne fortsetter utover billedrammen. Farge-holdningen er som regel neddempet, og jordfarger spiller en sentral rolle. I den senere tid har han benyttet bly sammen med olje på plater. I løpet av 90 – tallet har han arbeidet en del med utsmykkinger, og særlig vakte arbeidet til hallen til det nye regjeringsbygget stor interesse da det sto ferdig i 1994.
Musikk har stor betydning for kunstneren, og tittelen på hans siste utstilling i Galleri K i 1999 var betegnede nok Lydbilder. Uhrn sier selv at musikk er en av hans viktigste inspirasjonskilder, og det er ofte musikk som setter i gang arbeidsprosessen med et nytt verk. Bildene er selvfølgelig ikke illustrasjoner til musikk, men blir på sett og vis musikalske reiser. Et nytt bilde begynner alltid med en form som på tegnebrettet strekkes og formes til den ”sitter” som den skal. Da må den ha spenst og spennvidde. Fargene skal først og fremst underbygge formen og gi en illusjon av rom. I de litografiske arbeidene på denne utstillingen får kunstneren frem mange forskjellige uttrykk med mange ulike fargenyanser, selv om motivene går igjen.
Ulike former for billedrom – problematikk har alltid vært motivområdet for Terje Uhrns kunst. Han kan sies å være en av våre mest konsekvente utforskere av det komprimerte billedrommet, der han gjennom enkle symbolformer pirrer vår nysgjerrighet og vår estetiske nytelse.