A 186a - Rolf Aamot
Rolf Aamots (f.1934) arbeider tilhører både den modernistiske avantgarden og samtidskunsten. På den ene siden slekter hans bilder og videoer på 1900-tallets eksperimentfilm. På den andre siden kan hans billeduttrykk assosieres til den moderne klubb-kulturen med sin kombinasjon av techno-lyd og projiserte bilder.
Før Aamot fikk en tradisjonell akademiutdannelse under Åge Storstein og Alexander Schultz, fikk han i oppdrag å male figurative veggbilder til Paleontologisk Museum i Oslo i 1955. I 1964 debuterte han med non-figurative malerier i Bergens Kunstforening. Men på denne tiden var allerede bildetonen – fargene og linjenes tonespråk, blitt selve grunnlaget for hans billedkunst. Rolf Aamot skulle bli en pioner innen bildende tonekunst i Norge da han i 1965 viste sine første arbeider som kombinerte billedkunst og musikk i Bergen Kunstforening.
Til å begynne med var bildemusikkens teknologi preget av begrensningene som lå i datidens elektronikk. I 1966 innledet han samarbeid med NRK Fjernsynet og viste året etter Evolusjon med musikk av Arne Nordheim. Dette var første gang fjernsynet ble brukt som et selvstendig billedkunstuttrykk. I Relieff året etter, også for TV, kombinerte Aamot bilder, musikk og dans koreografert av Edith Roger. Bjørn Fongaard (1919-1980) hadde komponert musikken, og en kvinnelig ballettdanser kledd i en ekspresjonistisk dekorert drakt danset foran Aamots bilder som var projisert på en bakvegg. De non-figurative bildene hadde han laget ved å risse og male direkte på lysbildefilm. Denne teknikken var imidlertid allerede benyttet av new zealenderen Len Lye (1901-1980) i hans første fargefilm Colourbox fra 1936. Men når det gjaldt sammenstillingen av lyd og bilde var Aamot en av de første som eksperimenterte med dette i fjernsynssammenheng. Først året etter Aamot kom en av pionerene innenfor den såkalte lyskunsten, tyskeren Otto Piene (f.1928), med sitt billedkunstprogram for TV. Piene hadde blant annet arbeidet med en serie «lysballetter» (1965) basert på apparater som skapte bevegelige lysprojeksjoner.
Aamot har utviklet billedmusikken til en avansert form for kunstuttrykk. Til en rekke av hans bildende toneverk for kino og fjernsyn har Bjørg Lødøen komponert lydstrukturer/musikk. Enkelt fortalt går teknikken ut på at bildene skapes ved hjelp av datastyrte fargefrekvenser og linjebuetoner. Lydfrekvensene omdannes til farger som gir de non-figurative motivene.
Rolf Aamot er opptatt av å skape rom og romlige effekter. Hans kunst bør primært ses som levende bilder. Da får man best inntrykk av hans dynamiske billedmagi. Datagrafikken i denne utstillingen gir et lydløst inntrykk av et levende univers. Bildene er fargerike og gir assosiasjoner til en verden utenfor vår egen.
Rolf Aamot var på mange måter forut for sin tid. Han ble lite forstått i filmmiljøet og nærmest oversett blant kunstkolleger. Han maktet likevel å markere sin elektroniske billedmusikk gjennom to store utstillinger i Munch-museet og på Kunstnernes Hus 1975-76. Senere er hans kunst dukket opp på utstillinger med ujevne mellomrom, blant annet på Henie Onstad Kunstsenter (1995) og Bergen Kunstmuseum (1998). Aamots datagrafikk er dessuten vist på flere grafikktriennaler rundt om i verden.
Rolf Aamot er innkjøpt til Museet for Samtidskunst, Henie-Onstad Kunstsenter, Bergen Kunstmuseum, Kalmar Konstmuseum, Norsk Museum for fotografi og Oslo kommunes kunstsamlinger.
B-utstillingen er gitt som gave fra kunstneren i 2009 med den begrunnelsen at ”Kunst på Arbeidsplassen er den viktigste kunstformidler vi har i Norge”.
—
Utstillingen har en billedstørrelse i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde