A 021 - Norsk kunst i det 20. århundre
Norsk kunst i det 20. århundre er en kavalkade over norsk billedkunst gjennom 100 år. De 15 tegningene, akvarellene og grafiske arbeidene viser det historiske spennet fra Gustav Wentzel (1859-1927) til en av Norges mest aktuelle samtidskunstnere, Olav Christopher Jenssen (f. 1954). I tillegg gir bildene et inntrykk av bredden i det kunstneriske formspråket på tvers av generasjoner, som f.eks. Odd Nerdrums (f. 1944) barokke naturalisme mot Marianne Heskes (f. 1946) eksperimenterende videolitografier.
Gustav Wentzel (1859-1927) kan sies å være mannen som utløste den første Høstutstillingen, da hans ”Snekkerverksted” ble refusert av Kristiania Kunstforening. Dette førte til opprør blant bohemene i hovedstaden i 1881, og ble opptakten til kunstnernes egen utstilling – Høstutstillingen. Wentzel var den eldste i den såkalte mellomgenerasjonen; det første kull av norske malere som fikk hovedutdannelsen sin her hjemme. Tegningen Julaften bærer preg av hans realistiske detaljgjengivelse og sans for miljøbeskrivelser.
På begynnelsen av 1900-tallet ble Henri Matisse´ populære maleskole i Paris besøkt av en rekke nordmenn. Selv om Rudolf Thygesen (1880-1953) aldri stod i noe direkte elevforhold til Matisse, søkte han i likhet med mange jevnaldrende kunstnere en kraftig koloritt og dekorativ forenkling slik vi kan se det i akvarellen Hus i hage fra 1947.
Til tross for at godt over hundre norske kunstnere befant seg i Paris i begynnelsen av 1920-årene, var det ikke internasjonalisering som preget landets kunst i denne perioden. Tvert om ble hjemvending, ”provinsmalere”, og heimstadskildringer sentrale stikkord. En av heimstadmalerne var Harald Kihle (1905-1997). Telemarks natur og folkeliv er hovedtemaet i hele hans produksjon som i litografiet Hestekar. Hest og mann er et tradisjonelt motiv i kunsten, og Kihle understreket ofte i sine bilder den skjebnebestemte samhørigheten mellom mennesker og natur.
Omkring 1930 ble interessen for kunstens sosiale og politiske sider mer markert her i landet. En av ”tendensmalerne” var Reidar Aulie (1904-1977). Utstillingens Landskap viser hans karakteristiske kraftige linjer og dekorative farger.
Den nordnorske kunstneren Kaare Espolin Johnson (1907-1994) utviklet sitt eget uttrykk og sin egen teknikk, på tvers av alle ismer og moteretninger. Drøm fra 1958 er en av hans mange barneskildringer fra Petter Dass´ rike.
En av mange kunstnerne som omfavnet den abstrakte ekspresjonismen på 1950-tallet var Finn Christensen (1920-2009). Hans litografi uten tittel kan i grunnen være hva som helst: Et by-landskap sett ovenifra, et mønster eller en abstrakt fargekomposisjon.
Frans Widerberg (1934-2017) debuterte på Høstutstillingen i 1963 med figurative bilder, og brøt slik med den abstrakte kunsten som rådet på kunstarenaen. Widerberg forbindes gjerne med ekspressive, fargesterke bilder i rene og klare primærfarger – rødt, gult og blått. Allerede på 1960-tallet begynte Widerberg å eksperimentere med sine svevende figurer som han er blitt så kjent for. Rytteren er et av de andre store signaturtemaene i Widerbergs kunst, og var også et sentralt motiv i hans aller tidligste bilder.
I 1970-årene fortsatte kunstnerne med figurative uttrykk med et radikalt og sterkt kritisk innhold, fra demonstrasjoner mot Vietnam-krigen til EF-avstemningen i 1972. Dette uttrykket lot seg godt kombinere med serigrafiet, teknikken som ble så populær på begynnelsen av 1970-tallet og som også ble sentral i Anders Kjærs (f. 1940) kunstnerskap. I likhet med andre GRAS-kunstnere som også arbeidet med denne teknikken, introduserte Kjær raskt figurative, gjerne fotobaserte elementer i bildene for å uttrykke sitt politiske engasjement. Landskap ble imidlertid den sentrale motivkretsen for Kjær allerede fra midten av 1970-tallet, blant annet inspirert av området rundt Krødsherad hvor Kjær har bodd og arbeidet siden 1972.
Ved begynnelsen av 1980-tallet var ikke norske malere lenger påvirket av bare én retning. Frem til i dag har kjennetegnet vært et mangfold av stiler og teknikker. Odd Nerdrum (f. 1944) gikk tilbake til barokken og utviklet en egen stil på grunnlag av den, med en naturalistisk tilnærming som i utstillingens Portrett. Andre har søkt et poetisk uttrykk med surrealistiske undertoner som Willi Storn i litografiet Lofotvår II, eller den dekorative linjen som Liv Benedicte Nielsens (f. 1934) litografi Tegn fra 1984.
Marianne Heske (f. 1946) vant på 1980-tallet anerkjennelse for videomaleriet, en teknikk som er hennes egen oppfinnelse. Bildet Mountains of the Mind er basert på stillbilder fra video overført til en litostein og trykket på papir. Ras og fjell er to gjennomgående motiver i Heskes kunstneriske praksis, inspirert av kunstnerens oppvekst i den lille bygda Tafjord.
Olav Christopher Jenssen (f. 1954) avslutter denne utstillingskavalkaden over norsk kunst som en av de få nålevende norske malere som har markert seg sterkt i utlandet. Han er blant annet den første norske kunstneren etter Edvard Munch som har blitt presentert av kresne Kestner Gesellschaft i Hannover. Sjonglør er et av hans ekspresjonistiske figurbilder fra 80-årene. Sjongløren bruker ikke baller i dette motivet. Ballene danner heller den prikkete bakgrunnen i bildet. Sjongleringskunsten foregår makabert nok med hoder, og to har falt til bakken.
—
Utstillingen har to billedstørrelser i rammer:
65 × 90cm høyde og bredde
42 × 60cm høyde og bredde