Y 005 - Fra Neo-Geo til Neo-Pop
Dette er en utstilling med 11 utenlandske kunstnere som har gjort seg bemerket på den internasjonale kunstscenen på 1990-tallet og inn i det 21.århundre. Utstillingen dekker flere uttrykk som maleri, grafikk, fotografi og akvarell.
Nam June Paik (1932-2006) er en pioner innenfor videokunsten. Han utdannet seg innenfor musikk, men kom allerede tidlig på 1960-tallet inn i den internasjonale Fluxus-bevegelsen. I 1965 kjøpte han sin første video-opptager, og i de følgende årene hadde han flere utstillinger med installasjoner bestående av mange monitorer som viste forvrengte TV-opptak. Paik er kanskje mest kjent for sine spektakulære video-vegger med et inferno av lyd, bilder og sterke farger. I de senere årene har han også arbeidet med datamanipulerte bilder og laserprojeksjoner, blant annet vist på den store retrospektive utstillingen av hans arbeider på Guggenheim Museum i New York i 2000. Video-tulip er beslektet med kunstnerens tidligere versjoner av TV Garden der han plasserte monitorer i en innendørs hage.
Axel Hütte (f.1951 i Essen) tilhører gruppen av kjente tyske fotografer som var elever av Bernd og Hilla Becher ved kunstakademiet i Düsseldorf. Andre i denne gruppen er Thomas Struth, Candida Höfer og Andreas Gursky. Hütte er særlig opptatt av nærbilder av landskapet, og han har hentet motiver over store deler av verden; Nord- og Sør-Amerika, Australia, Afrika og Europa. Han har også fotografert isbreer på Island og i Norge. Hütte betoner ofte de horisontale linjer i landskapet, og hans fotografier henter ellers mange komposisjonselementer fra tradisjonelt landskapsmaleri.
Olafur Eliasson (f. 1967 i København) har også vært opptatt av landskapet, særlig det golde og øde islandske landskapet slik vi kan møte det i de to små fotografiene i denne utstillingen. De viser det samme landskapsutsnittet fotografert sommer og vinter. De varme og glødende fargene i sommerbildet blir erstattet av det grå og kjølige i vinterlandskapet. Eliasson registrerer endringene i naturen, enten de har naturlige eller menneskelige årsaker. Han er heller ikke redd for å gripe inn i naturen selv, enten det er i form av en konstruert foss som renner oppover eller en stor sol i et bylandskap. Eliasson er ellers berømt for sine lysintallasjoner der han ofte manipulerer farget lys gjennom datastyrte sekvenser.
Sarah Morris (f.1967 i USA) forsøker i likhet med Eliasson å vise på hvilken måte våre omgivelser påvirker oss. Morris tar særlig utgangspunkt i det urbane miljø der hun lar arkitekturen speile sosiale, økonomiske og politiske krefter. I hennes malerier, grafikk og filmer møter vi arkitekturen som fysisk struktur, men også som fargerike, abstrakte mønstre og rutenett som assosierer til det modernistiske maleriet. Utgangspunktet er imidlertid blanke glassfasader som speiler hverandre eller himmelen i amerikanske storbyer som New York, Washington eller Las Vegas.
Imi Knoebel (f.1940 i Dessau) er egentlig født Wolf Knoebel men tok kunstnernavnet Imi etter et vaskepulvermerke da han gikk på kunstskole i Darmstadt. Knoebel ble senere elev av Joseph Beuys ved kunstakademiet i Düsseldorf. Bildene hans slekter på den klassiske non-figurasjonen der han særlig har mottatt inntrykk fra Kasimir Malevitsj og hans svarte kvadrat. Mange av Knoebels malerier er likevel en lek med den modernistiske tradisjonen der han spiller på kontrastene mellom det todimensjonale og tredimensjonale. I enkelte av bildene maler han således kantene svarte og billedflaten hvit for å illudere tredimensjonalitet i en todimensjonal flate. Sammen med kollega og Beuys-elev Blinky Palermo (1943-1977) har Imi Knoebel hatt stor innflytelse på en yngre generasjon av kunstnere som arbeider innenfor det non-figurative feltet.
Marie-Jo Lafontaine (f.1950 i Antwerpen) er en multikunstner som arbeider innenfor flere uttrykk; foto, video, skulptur og installasjoner. Hun lager også videoskulpturer som kan minne om Nam June Paik. Men mest kjent er hun nok likevel for sine store portrettfotografier, blant annet av mulattkvinner og av barn. Disse avslører en nærhet og intimitet i forhold til de portretterte. Kunstneren har her kommet på innsiden av det private der menneskene er som mest sårbare. Lafontaine er også opptatt av naturen og hvordan menneskeheten forvalter naturens rike ressurser. Bildet i vår utstilling tilhører serien Lost Paradise fra 2000.
Laura Owens (f.1970 i Euclid, Ohio) tilhører en yngre generasjon av kunstnere med base i Los Angeles som står bak en fornyelse og revitalisering av maleriet. Hennes første arbeider hadde utgangspunkt i den abstrakte kunsten, men hun beveget seg ganske raskt mot et mer postmoderne, figurativt maleri med klare referanser til kunsthistorien. Hun låner både fra kinesisk og japansk kunst og fra amerikansk folkekunst. I enkelte av landskapsbildene er det tydelig at hun er påvirket av den elegante letthet og rene streken vi finner hos japanske kunstnere som Hokusai og Hiroshige. Men i de bildene der hun også benytter dyr går assosiasjonene like gjerne til tegneserier og Disney-filmer.
Franz Ackermanns (f.1963 i Neumarkt St.Veit, Tyskland) bilder handler om reiser, steder og turisme. Maleriene, tegningene og trykkene er ”mentale kart” over fysiske og psykiske reiser. Fragmenter av byer, arkitektur og tekniske installasjoner er satt sammen til et fargesprakende kaos. Ackermann kombinerer gjerne enkle geometriske og abstrakte former med fotografier fra kjente turistmål. Disse forbindes gjennom et nettverk av ”gater” og ”veier”. Ackermann kan ses som en vandrer som registrerer ukjente byer og steder og reproduserer dem som opplevelser som ligner psykiske hallusinasjoner.
Raymond Pettibon (f. 1957 i Tucson, Arizona) har hatt stor innflytelse på en yngre generasjon av kunstnere. Pettibon har gjort tegningen til sitt primære uttrykk og skapt en bølge av ny interesse for dette mediet. Hans arbeider henter inspirasjon fra gamle amerikanske tegneseriestriper, men det som først og fremst kjennetegner Pettibons tegninger er den ofte tendensiøse og mangetydige teksten han legger inn i dem. Ikke sjelden dreier det seg om politiske kommentarer eller utsagn knyttet til sosiale og personlige relasjoner. Mange av tekstene er dessuten lånt fra noen av Pettibons favorittforfattere, som Henry James, Samuel Beckett, William Blake eller Marcel Proust. Pettibon henter sine motiver fra sport, politikk, kunsthistorie, samferdsel, tegneserier, massemedia og religion. Gjennom sin særegne kombinasjon av tegning og filosofiske tekster utfordrer han tilskuerens intellektuelle mottagelighet. What wouldn’t I kan tolkes som en politisk protest mot president George W.Bush og hans krigføring i Irak og hans nære bånd til storkapitalen.
Takashi Murakami (f.1962 i Tokyo) benytter også tegneserier som inspirasjon for sin kunst. Men hans bilder og figurer har bakgrunn i de japanske manga og anime tegneserier med sine karakteristiske ”barnslige” figurer med lange ben og store øyne. Murakami skapte også sitt alter ego, Mr.DOB, som har gått igjen i flere av hans verker som et delvis uskyldig og delvis skrekkinngytende monster. Murakami har annektert uttrykket ”super flat” om sin egen kunst. Dette assosierer til eldre japansk maleri (nihonga) og de berømte tresnittene med sin klare todimensjonalitet. Takashi Murakami tilhører Neo-pop-bevegelsen (eller J(apan)-pop) og har skapt en hel kommersiell industri rundt seg selv gjennom selskapet HIROPON/Kaikai Kiki Co Ltd. der han produserer og selger postere, T-skjorter, leker og musematter med sine egne motiver. Murakami er også kjent som designer for Luis Vuitton.
Matthew Barney (f.1967 i San Francisco) er en av vår tids mest berømte kunstnere av den yngre generasjonen. Han fører tradisjonen videre fra innflytelsesrike kunstnere som Joseph Beuys, Bruce Nauman og Paul McCarthy. Barney er mest kjent for serien av fem filmer kalt Cremaster han laget 1994-2002. Disse filmene er en bisarr, fantasifull og symbolsk vandring gjennom livet fra fødsel til død der kunstneren tar i bruk historiske, geografiske, mytologiske, kriminalhistoriske og surrealistiske elementer. Filmene er enkeltstående tablåer og scener uten en sterk indre sammenheng, men med en drømmende stemning fylt av en rekke psykoanalytiske referanser. Bildet i denne utstillingen er fra åpningsscenen i Cremaster 3, der den keltiske kjempen Fionn MacCumhail kommer opp av havet og symboliserer de irske øyers skapelse. Han møter den skotske giganten Fingal og de to provoserer hverandre til kamp.