Kunst på Arbeidsplassen

Y 009 - Internasjonal foto-og konseptkunst

Fotografier og grafikk, 11 verk

Kunst på Arbeidsplassen har kjøpt inn en rekke av verdens mest kjente samtidskunstnere som arbeider med fotografi. For første gang er de ti samlet i én utstilling i Norge.

Fotografi kan oppfattes både som en teknikk og en kategori av bilder; et foto kan være naturvitenskapelig mens et annet defineres som et kunstverk. Fotografiet er bare en av mange mulige måter å representere mennesket og dets omgivelser på, men det er ofte blitt oppfattet som den mest ”naturlige” og ”objektive” måten å gjengi virkeligheten på. I dag er imidlertid fotografiet i mange tilfeller datamanipulert i så stor grad at man må tvile på om man står overfor et motiv fra virkelighetens verden.

Bernd (f. 1931) og Hilla (f. 1934) Becher – Tyskland

I mer enn 40 år har ekteparet Becher fotografert skjønnheten du kan finne i vanntårn, gasstanker, siloer og industrielle bygninger og strukturer fra Vest-Europa til Nord-Amerika, gjerne som systematiske serier. KpA har kjøpt inn ”Cooling tower” fra et stålverk i Hagen-Haspe fra 1969 (2002). I de senere årene har duoen blitt ledende guruer for den såkalte ”objektive” fotoskolen; Becherskolen. Bernd Becher var også professor i fotografi fra 1976 til 1996 på Kunstakademiet i Düsseldorf. De har tilbrakt et liv sammen med å fokusere skarpt på industrielle konstruksjoner og arkitektur. Lik skulpturer står bygningene og formene isolert, sentrert og frontalt mot en overskyet morgenhimmel uten skygger og forstyrrelser. Fotografiene deres er portretter av vår historie. Når strukturene er ødelagt og overgrodd, står bildene igjen som eneste dokumentasjon.

Candida Höfer (f. 1944) – Tyskland

Candida Höfer har fotografert rom i offentlige bygninger fra ulike epoker i mer enn 20 år: Biblioteker, museer, universiteter, venterom, kafeer, sportshaller, dyrehager og kirker. Estetikk er viktig for henne. Höfer iscenesetter ikke og benytter kun naturlig lys. Fra 1980 forsvant menneskene fra Höfers fotografier. Kanskje vil man hevde at Höfer ikke interesserer seg for mennesker. Men det er nettopp det hun gjør, da folks kultur og livsstil er reflektert i arkitekturen. KpAs foto av Höfer er et av en serie på tolv bilder av Auguste Rodins skulptur ”Borgerne av Calais”, her fra The Metropolitan Museum i New York. Byen Calais spurte den tyske fotografen i 2002 om hun kunne dokumentere de tolv Rodin-kopiene i dialog med deres 12 ulike settinger verden over. Sammen med Thomas Struth er Höfer en av Bechers mest kjente elever. Begge gir de det tomme rommet aura.

Thomas Struth (f. 1954) – Tyskland

Thomas Struth har vært en komet på den internasjonale kunsthimmelen, og han er kjent for sine fotografier i store formater der han viser et teknisk mesterskap. På midten av 70-tallet reiste han til London for å fotografere byen med utgangspunkt i Bechers saklige fotografi. Deretter fulgte gater i New York, Venezia, Tokyo, Shanghai og i en rekke tyske byer. KpAs foto av Struth er tatt fra Shanghais gater i 1999. Detaljrikdommen er overveldende, overraskelsene mange. Fotoet avbilder de ulike urbane kvalitetene, men synliggjør også at det er bygningene som definerer en by. Thomas Struths familieportretter følger kronologisk og geografisk hans gatescener. En persons plass i verden er ofte bestemt av den samme personens plassering i familien, er Struths ideologi. Vi stirrer mennesker vi trolig aldri kommer til å møte rett inn i øynene. Bildene har en kjølig, tilbakelent aura.

Rosemarie Trockel (f. 1952) – Tyskland

Rosemarie Trockel seilte opp i begynnelsen av 1980-årene som en av de viktigste aktørene på den tyske kunstscenen. Tidlig staket hun kursen mot et feministisk konsept ved å bruke strikket ull som et kunstnerisk materiale. Kanskje ikke så rart når kunstscenen var dominert av menn. Hun kommenterer i sine verker ofte kompliserte problemer, alltid med et stenk av ironi, slik man ser det i KpAs foto fra 1995: En naken kvinne er plassert ved siden av komfyren. Fotoet er vittig nok ”Uten tittel”, nettopp en referanse til husmorens usynlige og ulønnete arbeid i hjemmet. Trockels kunst har mange ansikter; hun benytter uttrykk og materialer som foto, video, stål, plast, voks, egg, påsprayet melk, bronse, tre eller aluminium. Hun gjentar aldri materialvalgene og skaper derfor heller ingen ”Trockel-stil”.

Cindy Sherman (f. 1954) – USA

Cindy Sherman fotograferte i de samme New York-gatene som Thomas Struth på 1970-tallet. Det var seg selv hun tok bilder av, i klisjéaktige roller fra Hollywoods B-filmer. Shermans prosjekt var likevel ikke å iscenesette konkrete filmer, hun skapte fiksjoner. KpA viser en av disse 69 filmstillsene utført mellom 1977 og 1980. Det er med sine mange identiteter og karakterer Sherman har skrevet seg inn i fotohistorien. I mer enn 24 år har hun selv vært både modell og fotograf, skuespiller og regissør, en dobbelkontroll over kunstverket og blikket. Hun er hyllet for sin evne til å transformere seg selv til hittil over 400 totalt ulike typer inspirert av alt fra mote, TV, skrekkfilmer, pornografi og gamle mesterverk fra kunsthistorien. Hun forteller en ytre historie. Dermed kan publikum fantasere videre. Etter å ha latt groteske dukker med forvridde lemmer og seksuelle referanser dominere foran kameraet på 80 og 90-tallet, har Sherman vendt tilbake til rolleleken igjen: Klovner og mennesker vi møter på supermarkedet. Det store spørsmålet blir: Hvordan ser Cindy Sherman egentlig ut?

Nan Goldin (f. 1953) – USA

Nan Goldins fotokunst er i høy grad selvbiografisk. I motsetning til Sherman er menneskene på bildene snapshots av hennes familie og venner; drag queens, narkotikaavhengige og elskere som snakker i telefonen, stirrer i speil, ligger på sengen eller drikker og danser på nattklubber. Dermed blir hennes fotografier som en intim og usminket dagbok, et dokument over Goldins til tider harde livsstil i New York. Kunstkarrieren startet egentlig med et slide-show i Mudd Club i 1979 der Goldin ville vise sine venner fotografiene hun hadde tatt av dem. I 1986 utviklet det seg til en turné. En av hennes nære venner var skuespilleren Cookie Mueller. Goldin begynte å fotografere henne i 1976. Serien ender med et foto av Cookie i kisten og hennes gråtende sønn ved siden av da hun døde av AIDS i 1989. KpAs foto er et av 15 portretter av Cookie fra ”The Cookie Portfolio”. Nan Goldin har blitt den romantiske, urbane bohemen som formidler både de tragiske og de lykkelige historiene.

Malerie Marder (f. 1971) – USA

Tross sin unge alder har Malerie Marder allerede skaffet seg et navn i kunstverdenen. På lik linje med Nan Goldin blottstiller hun sin familie, venner og seg selv. Hennes modeller er nemlig alltid nakne. Settingen er ukomfortabel og ufamiliær; et motell eller et fremmed hjem. Det typiske familiebildet, familiealbumet og familiedramaet settes altså totalt på hodet. Marder selv er den som knytter personene sammen, korrigerer og kontrollerer slik hun gjør med sin søster i KpAs to fotografier. En naken kvinne svever over en uoppredd hotellseng i det ene fotografiet. Den samme kvinnen stirrer utover en by i det andre. Hun er ute av fokus, mens den fremmede byen er skarp. Marder har selv sagt at hun ikke er interessert i våre hverdagliv, men det som ikke er levd; det man fantaserer om. Med sin nakne far eller søster som modell, undersøker hun de psykoseksuelle undertonene i relasjonene med sine nærmeste. Hun flørter med begrepene pornografi/erotikk og det private/offentlige, men det handler også om å elske og bli elsket. Mer enn noe annet leker hun med et tabubelagt tema.

Matthew Barney (f. 1967) – USA

I dag regnes Matthew Barney som en av samtidens mest spennende og originale kunstnere. Han er nærmest blitt en slags kultfigur, først og fremst etter fem overdådige, komplekse og bisarre filmer laget over åtte år (1994-2002) kalt ”Cremaster”. Barney gikk fra å være amerikansk fotballspiller, Ralph Lauren-modell og medisinstudent til kunststudier på Yale University. Filmuniverset ”Cremaster” henter nettopp sitt navn fra en av kroppens muskler; en ikke-viljestyrt muskel som styrer sammentrekningene og temperaturen i testiklene og dermed forplantningen. I de fem filmene, som forøvrig ble laget i rekkefølgen 4-1-5-2-3, følger vi stadier i livsutviklingen, fra det feminine til det maskuline og geografisk fra vest (Idaho) til øst (Budapest). Her regjerer en underlig blanding av virkelighet og fantasi; en splittet verden som preges av vold, overgrep og seksuelt begjær, men også renhet og stillhet. Mytiske og magiske skikkelser opptrer side om side med sentrale historiske personer. Bildet i utstillingen er fra ”Cremaster 5” fra 1997. Vi ser den vakre Ursula Andress i rollen som The Queen of Chain. Den sørgelige og dystre handlingen er lagt til Gellertbadene, operaen og Lancidbroen (Lancid betyr lenke, derav dronningens navn) i Budapest. Dronningen sørger over tapet av sin kjære magiker, spilt av Barney selv og inspirert av utbryterkongen Harry Houdini (født i Budapest), som tar livet sitt ved å kaste seg fra Lancidbroen. Slutten er tvetydig: To spyttdråper faller fra dronningens munn; kanskje alt er forbi for magikeren og Cremastersyklusen, eller kanskje alt bare gjenoppstår? Denne dobbeltheten representeres i KpAs fotografi der dronningen er fremstilt som et dobbelt vesen. Bak dronningen kan man også se kunstnerens egen brand; en oval som skjæres over av et horisontalt felt, igjen en hentydning til den biologiske forplantning.

Jenny Holzer (f. 1950) – USA

Å stille ut et verk av Jenny Holzer på en arbeidsplass slik KpA gjør her, er helt i tråd med Holzers intensjon for sin kunst: Det er fellesrommene hun ønsker som arena for sine ofte oppsiktsvekkende tekster. Målgruppen er et ikke-kunstinteressert publikum. Hennes arbeider er likevel vist verden over på prominente kunstmuseer. Tilsammen har hun skrevet 11 serier de siste 20 årene, fra ”Truism” i 1977 til ”Arno” i 1997. Det dreier seg om alt fra humoristiske kommentarer til politisk kritikk. Holzer har benyttet reklamemedienes kanaler som lysskilt, LCD displays, flyers og plakater limt på for eksempel parkometer og telefonbokser. Tekster er også gravert inn på bord og stoler i friområder og parker. Skrift på menneskekropper, T-skjorter, penner, capser, kondomer og internett er andre formidlingskanaler for Holzer. Dermed blir et offentlig, ordinært samlingssted transformert til en plass for spørsmål og debatt. Dette gjelder nå også din arbeidsplass med en tekst fra Holzers serie ”Living”(1980-1982).

Yinka Shonibare (f. 1962) – England/Nigeria

Hvem skulle tro man kunne benytte batikk som et politisk og kulturkritisk talerør i kunsten? Yinka Shonibare gjør nettopp dette, som i fotografiet i denne utstillingen med batikkledde former i et landskap. Kunstneren er født i London av nigerianske foreldre, oppdratt i Nigeria og utdannet ved Byam Shaw School of Art og Goldsmiths College i London. Selv kaller han seg en ”postkolonial hybrid”. Batikk er blitt Shonibares varemerke. Med utsøkt skredderkunst syr han viktorianske koloniklær i batikk og kler inn alt fra små tiggerskåler og romvesener til hele rom og møbler med batikkens stoffer. Bakgrunnen er hans søken etter identitet: Hva er autentisk afrikansk kunst? Shonibare oppdaget at det som tilsynelatende var typisk afrikansk, i virkeligheten stammet fra Indonesia: Indonesias tradisjonelle batikkuttrykk ble gjort til masseproduserte metervarer i koloniherrene Englands og Hollands tekstilindustri, derfra eksportert i mengder til markedene i Afrika. Ironisk ble batikktøy et symbol for afrikanernes frihetskamp fra kolonialismen på 1960-tallet. Shonibare er både kritisk og humoristisk der han kler seg ut som en dandy i batikk og inntar koloniherrens positur foran kameraet. Slik får han sømmene til å rakne i vår fastgrodde oppfatning om identitet.


Utstillingen har forskjellige billedstørrelser i trerammer:
45 × 55cm – 114 × 75cm

Tilbake til utstilling