Y 010 - Pop Art
Få bevegelser i moderne kunst har vært like populære hos et stort og bredt publikum som pop-kunsten. Uttrykket pop står også for populær, og begrepet pop-art ble første gang brukt av den engelske kritikeren Lawrence Alloway i 1958. Selv om retningen så dagens lys allerede på begynnelsen av 1950-tallet i Storbritannia, var det særlig i New York på 1960-tallet at stilen virkelig fant sin form. Pop-kunsten blir gjerne sett på som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen fordi pop-kunstnere vendte tilbake til det figurative. Motivene ble hentet fra samtidens hverdagsliv, masseproduserte forbruksvarer og populærkultur som tegneseriestriper, store reklameplakater og sex-symboler fra filmlerretet. Typisk for mange av pop-kunstnerne var også at de hadde en stor interesse for grafikken som medium fordi den ga dem anledning til å trykke i store opplag for et massemarked. KpA´s utstilling viser grafiske arbeider av flere av de mest sentrale amerikanske og britiske pop-kunstnerne som Andy Warhol, James Rosenquist, Roy Lichtenstein, Tom Wesselmann, Claes Oldenburg, Eduardo Paolozzi, Richard Hamilton og Robert Rauschenberg.
Richard Hamilton (f. 1922) blir ofte nevnt som ”the Father of Pop”. I 1952 var han med på å starte Independent Group ved Institute of Contemporary Arts i London, en løs kunstnergruppe som ble avgjørende for utviklingen av britisk pop-kunst. Hamilton har hele tiden utforsket og utfordret grensene mellom kunst og reklame, design og masseproduksjon. I 1956 laget han sitt mest kjente verk, collagen Just what is it that makes today´s homes so different, so appealing? Bildet ble vist på utstillingen This is tomorrow på Whitechapel Gallery i London i 1956 og regnes som et av de første arbeidene innen pop-kunsten. Collagen, som i utgangspunktet var tenkt som plakat til utstillingen, retter et kritisk blikk på massemedia og forbrukersamfunnet. Silketrykket Solomon R. Guggenheim i KpA´s utstilling er et av flere arbeider som Hamilton laget på midten av 1960-tallet hvor han tar utgangspunkt i Frank Lloyd Wrights kjente Guggenheim Museum i New York. Hamilton laget også en multippel-versjon av Guggenheim-museet i svart epoxy. På 1970-tallet utførte Hamilton en serie med silketrykk som var snapshots av kjendiser, som for eksempel av Bing Crosby i I’m Dreaming of a Black Christmas (1971).
I likhet med Richard Hamilton, var Eduardo Paolozzi (1924-2005) sentral i utviklingen av den britiske pop-kunsten. Paolozzi var også involvert i Independent Group, og han bidro med arbeider til flere ukonvensjonelle og viktige utstillinger – Parallel of Life and Art (1953) og This is Tomorrow (1956). Hans collage Meet the People fra 1948 regnes som et av de aller første pop-art bildene som viste motiver hentet fra reklame- og populærkulturen påvirket av dadaistenes bruk av collagen. Ved siden av å være en av de første pop-kunstnerne (selv om han regnet seg selv som en kunstner som arbeidet i forlengelsen av surrealismen), er Paolozzi også kjent for sine skulpturer. Disse skulpturene er formet som hoder og figurer eller som rare maskiner og totempeler fra en fremmed, teknologisk avansert kultur. Overflaten på skulpturene er gjerne dekket av bolter, biter av leketøy eller annet avfall som Paolozzi fant på søppelhaugen. I 1965 laget Paolozzi et av hovedverkene innen britisk popkunst – en portfolio bestående av silketrykk kalt As is When, inspirert av livet og verkene til filosofen Ludwig Wittgenstein. Disse innholder fragmenter av tekst, abstrakte mønstre, bilder av fly og andre maskiner, samt Disneyfigurer. 1960- tallet var den mest kreative perioden i Paolozzis karriere, men han var en aktiv kunstner hele livet. Litografiet Hollywood Faces i KpA´s utstilling er fra 1994. I likhet med mange av hans arbeider ligger også collageteknikken til grunn for dette arbeidet. Her har Paolozzi kryssklippet kjente ansikter fra Hollywoods filmverden (blant andre Greta Garbo, Humphrey Bogart og Elvis) med hverandre og med tidlig-greske statuer.
I USA regnes gjerne arbeidene til de amerikanske kunstnerne Robert Rauschenberg (1925-2008) og Jasper Johns som svært viktige i utviklingen av pop-kunsten. På begynnelsen av 1950-tallet utførte Rauschenberg en serie hvite, svarte og røde malerier. Han utviklet imidlertid etterhvert det han kalte combines – kombinerte arbeider. Dette var bilder som bestod av kombinasjoner av forskjellige materialer, gjenstander og maleri, en videreutvikling av collage-teknikken. Rauschenbergs combines ble utstilt første gang i 1955. Ett av disse arbeidene, Seng, var en blanding av abstrakt-ekspresjonistisk maleri, sengeteppe og en pute. På en annen utstilling fire år senere ble et av Rauschenbergs mest kjente arbeider, Monogram (Moderna Museet, Stockholm), vist. I dette verket kombinerer Rauschenberg en utstoppet angorageit med et bildekk rundt livet med maleri. Med kombinasjonene av de ulike materialene og gjenstandene var Rauschenberg opptatt av å få frem nye iboende meninger og referanser. Han var opptatt av å undersøke forholdet mellom det mekanisk reproduserte bildet og det håndlagde. Også innen grafikken har Rauschenberg vært innovativ og utradisjonell. KpA´s Uten tittel fra 1981 er et silketrykk med utgangspunkt i en collage satt sammen av fotografier, tapetrester og plastfolie. Et foto av to hester, en stående og en liggende, er kontrastert mot bilder av skyskrapere og storbyer og det blomstrete tapetet. Bildet setter således opp den gamle motsetningen mellom natur og kultur.
Andy Warhol (1928-1987), den mest kjente av pop-kunstnerne, var en legende allerede mens han levde. I løpet av 1960-tallet utviklet Warhol seg fra reklametegner til en av de mest kjente kunstnerne i Amerika – både kontroversiell og samtidig populær. Det var også på 1960-tallet han utførte sine mest kjente malerier; som Campbell’s Soup (1964) og portretter av Marilyn Monroe, Jacqueline Kennedy og Elizabeth Taylor. Med Brillo Boxes (1964) førte Warhol billedkunsten til et endepunkt der grensen mellom kunst og virkelighet var opphevet. Man kunne ikke se forskjell på de virkelige Brillo Boxes og Warhols etterligninger. I 1962 skapte Warhol ”The Factory”, et kunstnerverksted eller ”fabrikk” hvor det samlet seg ulike kunstnere, forfattere, musikere, filmskapere og undergrunnscelebriteter. Flere av personene knyttet til the Factory arbeidet som Warhols assistenter, og dette til dels kontroversielle samarbeidet med andre ble et kjennetegn for en del av hans arbeider. Warhol laget silketrykk i store opplag på billig papir hos trykkerier som vanligvis ikke ble brukt av kunstnere. Silketrykkene kostet derfor nesten ingenting (helt ned til fem dollar) – under parolen om at alle som ønsket et trykk skulle få det. Ved å unngå alle spor etter kunstnerens personlige engasjement i disse arbeidene, setter Warhol spørsmålstegn ved den tradisjonelle verdien av håndlagde og unike kunstgjenstander. Warhols motiver tar i stor grad utgangspunkt i det han likte best: Campbell soup (som han hadde spist til lunsj gjennom hele sin barndom), penger og celebriteter. To av trykkene i KpA´s utstilling viser Warhols mest kjente motiver, Marilyn og Campbells Soup (Tomato), som er blitt trykket opp i svært store opplag. Den legendariske kong Ludwig IIs slott Neuschwanstein i Bayern (som også var inspirasjonskilden til Torneroseslottet i Disneyland), er kanskje noe mindre kjent, og ble publisert i forbindelse med 100-års jubileet til Bavarian Reinsurance Company i München samme år som Warhol døde.
Allerede på 1950-tallet begynte Roy Lichtenstein (1923-1997) å arbeide med motiver hentet fra populærkulturen og hverdagslivet. Hans bilder med utgangspunkt i tegneserier er blant de fremste ikonene innen pop-kunsten. Lichtenstein fikk sitt virkelige gjennombrudd med en utstilling på Leo Castelli Gallery i New York i 1962, og året etter laget han et av sine mest kjente bilder, Whaam!. Dette bildet er utført i kunstnerens karakteristiske tegneseriestil med de såkalte Benday dots, tekstbobler og lydmalende ord. I motsetning til Warhol gjengir ikke Lichtenstein virkeligheten, han simulerer den. Han simulerer rasteret fra trykkeprosessen, han simulerer tegneserier og han simulerer andre kunstneres verker og teknikk. Humor og ironi er svært sentrale elementer i Lichtensteins kunst, særlig i de tidlige tegneseriearbeidene, der enkelte av bildene ironiserer over for eksempel kunstlivet. Mange av hans arbeider fra slutten av 1960-tallet og fremover er parafraser over ulike kunstnere, som for eksempel Monet, Picasso, Leger, Mondrian og Cezanne. Lichtenstein parafraserer også kunstretninger, som kubisme og konstruktivisme (serien Modern Heads) eller den abstrakte ekspresjonismen (Brushstrokes). Karakteristisk for Lichtensteins grafikk er hans vilje til eksperimentering med uvanlige materialer. Allerede i 1964 begynte han å bruke et plastmateriale kalt Rowlux, som ga en spesiell reflekterende moiréeffekt. Sandwich and Soda, utført i silketrykk på klar plast stammer fra portofolien X+X (Ten Works by Ten Painters) fra 1964. Mappen ble utgitt av museet Wadsworth Atheneum i Hartford, Connecticut og bestod forøvrig av trykk av Stuart Davis, Robert Indiana, Ellsworth Kelly, Robert Motherwell, George Ortman, Larry Poons, Ad Reinhardt, Frank Stella og Andy Warhol.
Etter sin gjennombruddsutstilling på Bellamys Green Gallery i New York i 1962 ble James Rosenquist (f. 1933) hyllet som et nytt og viktig medlem av den gryende pop-kunst retningen i Amerika. Rosenquist er av norsk-svensk avstamning og vokste opp i North Dakota og i Minneapolis. Han startet sin karriere som reklameplakatmaler for blant annet Coca Cola og Northwest Airlines på 1950-tallet. Dette arbeidet hadde stor betydning for utviklingen av hans karakteristiske og enorme pop-malerier. I tillegg ble han påvirket av Rauschenberg og Johns som han møtte allerede under sin studietid på Arts Student League i New York på slutten av 1950-tallet. Rosenquist skiller seg en del fra de andre pop-kunstnerne. Der Lichtenstein og Warhol konsentrerte seg om enkle motiver, kombinerer han gjerne flere og helst ulike motiver fra reklame og ukeblader i sine bilder. Rosenquists mest kjente arbeid er det enorme maleriet F-111 (3×26 meter, 1964-65) som med sin kontrast mellom et jagerfly og et smilende barn er blitt utlagt som et anti-krigs bilde. I 1999-2001 malte Rosenquist serien Speed of light, som han også utførte litografier av hos Universal Limited Art Editions i New York. Hitchiker i KpA´s utstilling er fra denne serien. De fargerike, dynamiske bildene i denne serien er noen av de mest abstrakte Rosenquist noen gang har laget. Han har selv uttalt om denne serien at den uttrykker ”all min erfaring lagt inn i et maleri”.
Claes Oldenburg (f. 1929) ble født i Stockholm, men hans familie slo seg ned i Chicago i 1936. Han er særlig kjent for sine myke gigantiske skulpturer av hverdagsgjenstander; klesklyper, hamburgere, epleskrotter, sikkerhetsnåler og kringler. I 1969 var hans første store verk på plass ved Yale University: Lipstick (Ascending) on Caterpillar Tracks. Oldenburgs neste store prosjekt var knyttet til en av USAs mest kjente figurer – Mikke Mus. Dette var en karakter som flere av pop-kunstnerne har tatt utgangspunkt i, blant andre Andy Warhol. Litografiet i KpA´s utstilling er basert på en tegning fra Oldenburgs skissebok tilknyttet nettopp dette Mikke Mus-prosjektet, som ble kalt Geometric Mouse. Oldenburg brukte Mikke Mus først som maske i en performance, deretter foreslo han den som fasade på museet for samtidskunst i Chicago. I skissen ser Oldenburg for seg The Geometric Mouse som en skulptur på en høyde, hvor øynene på figuren kan fungere som svømmebassenger. Dersom The Geometric Mouse noen gang skulle bli plassert som de kjente Hollywoodbokstavene, så Oldenburg for seg at den i løpet av tidens gang ville falle på hodet. Dette har han illustrert med et bilde av den kolossale F´en som står på hodet i Santa Catalina. Oldenburg realiserte ulike skulpturversjoner av Mikke Mus. En av dem, i gult og blått, tilhører Moderna Museet i Stockholm. Siden 1976 ble de fleste av Oldenburgs store verker utført i samarbeid med hans kone Coosje van Bruggen.
Grunnlaget for Tom Wesselmanns (1931-2004) kunstneriske karriere ble lagt gjennom en serie tildels store installasjonslignende arbeider kalt Great American Nude som han utførte på begynnelsen av 1960-tallet. Disse besto av en kombinasjon av maleri, collage og assemblage, dvs. gjenstander som var inkorporert i bildene. Dette kunne være for eksempel fungerende klokker, radioer eller TV’er. I disse arbeidene kan et virkelig teppe fungere som gulv, en reproduksjon av Matisse kan henge på veggen, eller et håndkle kan henge på en knagg i et baderom. Great American Nude-serien utviklet Wesselmann på 1970-tallet til en ny serie kalt Bedroom Painting der han lar sine modeller opptre i erotisk ladete situasjoner. Lulu fra 1982 i KpA´s utstilling inngår i denne serien. Fargene er flashy og billboard-aktige, som for å illustrere den tette forbindelsen til reklame- og massemediabilder vi omgis av til daglig. Kvinnene som gjerne er omkranset av blomster og interiører ligger tilbakelent og avslappet som Lulu eller i erotisk ekstase. Bedroom painting har kunsthistoriske referanser blant annet til Manets Olympia. På midten av 1980-tallet begynte Wesselmann å arbeide med en ny serie aktmodeller i utskåret aluminium og emalje. Disse er enklere og mer abstraherte, og ansiktet antydes ofte bare av en munn. Som hos Lichtenstein kan man finne referanser til kjente europeiske kunstnere i mange av Wesselmanns arbeider, men spesielt Matisse har hatt stor betydning for hans utvikling som kunstner. I flere av arbeidene parafraserer han elementer fra Matisses malerier, og både i form, farger og den hyppige bruken av interiører og kvinner som motiver hyller Wesselmann den eldre kunstnerkollegaen.
—
Utstillingen har forskjellige billedstørrelser i trerammer:
52 × 70cm – 96 × 110cm