Kunst på Arbeidsplassen

Dette er en meget variert utstilling med kunstverk av norske og internasjonale kunstnere som arbeider innenfor forskjellige medier. Spennet i alder er også stort, den eldste født under 2.verdenskrig, den yngste i 1970.
Blant de eldre kunstnerne er amerikaneren Paul McCarthy (1945). Han har vært aktiv som kunstner siden 1960-tallet, men oppnådde en forsinket internasjonal anerkjennelse først tidlig på 1990-tallet. Siden da har han vært meget aktiv med en rekke store utstillinger i USA og Europa. McCarthy er først og fremst kjent for sine performancer, som både er groteske og humoristiske. Den mest berømte er nok Bossy Burger der kunstneren benytter seg av tegneseriefiguren Alfred E. Neuman fra MAD for å skape en truende skikkelse som virrer rundt i en TV-kulisse. McCarthys performancer er ofte grisete med mye bruk av ketchup, majones og sjokoladesirup som han kliner inn seg selv og andre aktører med. Næringsmidlene skal illudere kroppsvæsker og understreker menneskets sårbarhet i et voldelig og truende miljø.
Paul McCarthys kunst er blitt kalt ”pop-ekspresjonisme”. Dette er en dekkende betegnelse ettersom hans kunst har ironiske innslag både fra den amerikanske abstrakte ekspresjonismen og fra popkultur, som tegneserier og film. McCarthys performancer og installasjoner er svært kroppslige og fysiske; i tidlige arbeider som Shit Face og Penis Dip Painting benyttet han kroppen til å male i en parodi over den abstrakte ekspresjonismen. 2005-06 arrangerte Haus der Kunst i München og Whitechapel Art Gallery i London en stor utstilling av McCarthy kalt LaLa Land Parody Paradise der det største og viktigste arbeidet var en parodi på Hollywood-filmen Pirates of the Caribbean. McCarthys Caribbean Pirates, som han laget sammen med sin sønn Damon, er en stor installasjon som består blant annet av et stort skip bygget i glassfiber, en del rekvisitter og løse ”kroppsdeler” benyttet under en performance som ble filmet og deretter vist som en del av installasjonen. Litografiet i denne utstillingen, Coppermeal 3, er en skisse til McCarthys store installasjon Caribbean Pirates. Sentralt i bildet er en tegning av en stor oppblåsbar flaske av Captain Morgan’s Rum som var en del av installasjonen. Whitechapel Art Gallery ga i forbindelse med utstillingen i London ut en serie på fire litografier med tittel Coppermeal, som refererer til at installasjonen Caribbean Pirates ble vist i en gammel lagerbygning som kalles Coppermill House.
I 1992 besøkte jeg for første gang verdens største utstilling av samtidskunst, Documenta i Kassel. I en bakgård sto rader med sofaer i stål dekket med persiske tepper. De var behagelige å slå seg ned i og hvile trøtte ben etter utstillingstråkking. Lite ante jeg imidlertid den gang at jeg dermed satt i og på et kunstverk. Kunstneren bak dette originale verket var østerrikeren Franz West (1947), som det enda skulle gå noen år før jeg ble kjent med. For selv om West i likhet med McCarthy har vært aktiv fra tidlig 70-tall hadde han en marginal posisjon internasjonalt inntil midten av 1980-tallet. Men West gjorde seg bemerket i Østerrike allerede på 1970-tallet med sine ekspressive skulpturer utført i gips. Disse kalte han Passstücke, en slags funksjonsløse objekter som blir fullstendige kunstverk først når publikum plukker dem opp og bærer dem rundt. De som tar dem opp vil ofte bevege seg stivt og innta uvanlige, nesten absurde positurer. Passstücke er knyttet til kroppen, og West beskriver dem som en slags proteser eller som en visuell representasjon av nevroser. Hans større skulpturer er både amorfe og tvetydige i sin form og virker ofte provoserende når de stilles ut i det offentlige rom.
På samme måte som Wests Passtücke fungerer som en forlengelse av kroppen kan det samme sies om hans møbler. Når man setter seg i en West-stol eller –sofa, får man følelsen av å sitte i et kunstverk. Kunsten blir en del av kroppen og en del av livet. Franz Wests møbler med sine fargerike stoffer vitner også om hans interesse for design.
Det er en klar sammenheng mellom Wests Passstücke og hans collager som han begynte med tidlig på 70-tallet. West hadde observert at mennesker i reklame- og motefotografi inntok de samme positurer som de som brukte hans skulpturer. For å understreke positurene og uttrykket i reklamebildene overmalte kunstneren modellenes omgivelser, gjerne i sterke farger. Dette ga bildene et collage-preg, selv om det egentlig ikke var snakk om klippe-og-lime-collager. Likevel assosierer Wests collager til dadaister som hans landsmann Raoul Hausmann eller en pop-kunstner som Richard Hamilton.
Franz West har med sine uformelige, men ofte fargerike skulpturer og sine collager hatt en enorm innflytelse på en yngre generasjon av kunstnere, også i Norge.
Engelske Marc Quinn (1964) er mest kjent for sine skulpturer av mennesker med amputerte lemmer. De er gjerne utført i en klassisistisk stil, og kunstneren oppnår derved en kontrast mellom det idealiserte og det ufullkomne. Den mest kjente av disse skulpturene viste en høygravid kvinne uten armer og med korte ben. Den ble i 2004 plassert som et offentlig monument på en plint på Trafalgar Square i London og vakte enorme reaksjoner. Kunstneren har også utført en skulptur av den kjente modellen Kate Moss kalt Sphinx (2005), som i overnaturlig størrelse vil være en del av skulpturparken i Ekebergåsen i Oslo.
Quinn er opptatt av mutasjoner, genetiske modifikasjoner og foranderlighet i all sin kunst. Dette gjelder også serien Garden, som han har utført både som installasjon, malerier og grafikk. Disse verkene viser forskjellige blomster i sterke, nesten kunstige farger. Orkidéer, anthurium og iris er dyrket frem gjennom århundrer slik at de kunstige variantene nå er flere enn de naturlige. Det digitale trykket i denne utstillingen er hentet fra serien Winter Garden (2004) og er karakteristisk for Quinns fargerike og dekorative, men kunstige blomstermotiver.
Damien Hirst (1965) har de siste ti årene vært en av Englands mest suksessrike kunstnere. Han har vært en sentral lederskikkelse i den såkalte YBA (Young British Artists) – generasjonen med utspring i Goldsmiths College i London som fikk sitt gjennombrudd med den store og kontroversielle utstillingen Sensation på Royal Academy of Art i London i 1997. Dette var en presentasjon av kunstsamleren Charles Saatchis store samling av kunstverk av YBA-generasjonen, som også bestod av kunstnere som Tracy Emin, Chris Ofili, Rachel Whiteread, Mat Collishaw, Sam Taylor-Wood, Sarah Lucas og Gary Hume. Kunstnerne fikk enorm oppmerksomhet i media, noe som la mye av grunnlaget for deres senere kommersielle suksess. Ikke minst gjaldt dette Damien Hirst, som de senere årene har drevet en ”kunstfabrikk” med en stor stab av assistenter som har produsert hans verk.
Hirst vakte særlig oppmerksomhet med sine store arbeider med dyr lagt ned i glassbeholdere med formalin. Det mest kjente er The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living (1992), som består av en hai lagt ned i formalin. Et annet arbeid, Mother and Child Divided (1993), en delt ku og kalv, ble kjøpt inn av Astrup Fearnley Museet i Oslo i 1997. Disse, som de fleste av kunstnerens arbeider, assosierer til liv og død, om enn på et noe makabert vis. Kunsten er blitt til et akvarium der vi kan beskue verdens forråtnelse.
På slutten av 1980-tallet begynte Damien Hirst å lage kunstverk av medisinskap som han også satte sammen til hele apotek, som i Pharmacy (1992). Kunstneren betrakter vitenskapen og i dette tilfellet medisinen som en ny religion. ”New Religion” var også tittelen på en utstilling med Hirsts grafikk som ble vist på Rogaland Kunstmuseum og Galleri Trafo i Asker i 2006. Hele utstillingen var plassert i en boks med kors, hodeskalle, et hjerte og et maleri med en sommerfugl, elementer som går igjen i Hirsts kunst. Bildene viste fargerike tabletter som var koblet til bibelske navn og hendelser, som i vår utstillings Jesus dies on the Cross. Slik oppnår kunstneren en kontrast mellom det kjølige og funksjonelle ved medisinene og det mer følelsesladede ved religionen. Utgangspunktet for denne serien med tablett-bilder var tapetet i Hirsts egen restaurant Pharmacy i London. Damien Hirst har også koblet Kristus og de 12 apostlene til verdens atommakter i et stort serigrafi kalt The Last Supper.
Damien Hirsts lærer på Goldsmiths College var Michael Craig-Martin (1941), som hadde en viss innflytelse og betydning for hele YBA-generasjonen. Craig-Martin er opprinnelig ire, født i Dublin, men fikk sin utdannelse ved Yale University i USA. Han flyttet til England i 1966, der han vakte oppmerksomhet som konseptkunstner, bl.a. med verket Oak Tree, et glass vann stående på en hylle og med en ledsagende tekst som ved semiotiske argumenter forsøkte å forklare at verket i realiteten forestilte et eiketre. Craig-Martin er senere blitt mer kjent for sine pop art-lignende malerier og grafikk der han gjengir hverdagslige gjenstander i en enkel, men fargerik strek.
Janet Cardiff (1957) og George Bures Miller (1960) bor og arbeider i Berlin og i British Columbia i Canada. Cardiff er særlig blitt kjent for sine ”audio walks” der publikum ifører seg hodetelefoner og følger instruksjonene som kommer fra kunstnerens monotone, men sensuelle stemme. Blant hennes tidligste spaserturer var Louisiana Walk (1996) utført til utstillingen Nowhere på Louisiana Kunstmuseum i Danmark i 1996. Walk Münster ble laget i forbindelse med Skulptur Projekte Münster i 1997 og Drogan’s Nightmare, med Cardiff og hennes partner i hovedrollene, til Sao Paolo Biennalen i 1998.
Cardiff og Miller har laget en rekke installasjoner der de blant annet kombinerer teatermodeller og video, som i The Paradise Institute, utført til Venezia-biennalen i 2001. Kunstnerne blander her narrative elementer hentet fra Cardiffs ”audio walks” og virkelige lydkulisser fra en teatersal. De fleste av parets arbeider har sterke elementer av drama, følelser og erotiske spenninger. Dette gjelder også filmen Berlin Files (2003), som fotografiet i denne utstillingen er hentet fra. Følelsesladet musikk der blant annet Cardiff synger David Bowies klassiker Rock ’n’ Roll Suicide er en viktig del av filmen som gir oss glimt av en tragisk kjærlighetshistorie.
Amerikaneren Fred Tomasellis (1956) bilder er ikke så uskyldige som de ser ut. De kan minne om fargesprakende fyrverkeri, men de materialer han bruker for å bygge opp sine malerier er langt fra hverdagskost for en kunstner. I sine ofte store malerier kombinerer han narkotiske tabletter og cannabis med collageaktige sammenstillinger av bilder av fugler, blomster, innsekter, lepper og øyeepler klippet ut fra kataloger og magasiner, alt festet til underlaget med harpiks. Resultatet blir ofte en ren eksplosjon av psykedeliske farger og former. Tomasellis kunst er vinduer inn til et surrealistisk og hallusinatorisk univers. Selv ønsker han at betrakteren skal gå seg vill i hans arbeider: ”Jeg ønsker å forføre folk inn i dem og jeg vil at folk skal flykte inn i malerienes verden”, sier Tomaselli. Alt i alt er bildene et uttrykk for kunstnerens kjærlighet til naturen og det å plante blomster og dyrke grønnsaker.
Klassisisme, mytologi, film- og rockestjerner, glamour og moteverdenens glossy og forførende bilder danner et fargerikt bakteppe for russiske Olga Tobreluts’(1970) kunstneriske univers. Med en barndom og oppvekst under et totalitært regime ble hun en av de første russiske kunstnerne som på 1990-tallet fikk oppleve en total frihet i kunsten.
Tobreluts mottok sterke impulser fra en av de sentrale kunstnerskikkelsene i St. Petersburg, Timur Novikov. I 1989 startet Novikov Novaya Akademia (Det nye akademi) hvis oppgave var å gjenopplive klassisismen i kunsten. Novikov følte behov for å gå tilbake til historien etter det han opplevde som modernismens fall.
Olga Tobreluts kunst er imidlertid ikke en åndløs kopiering av antikken. Hun er en moderne kunstner som gjenoppliver antikken gjennom vår tids kunstuttrykk; filmen og fotografiet. Ved hjelp av dataprogrammer manipulerer hun egne eller andres bilder og skaper sin egen verden gjennom en blanding av historie og samtid. Slik kan hun fremstille Leonardo di Caprio som St.Sebastian, Claudia Schiffer som vår tids Venus eller Elvis som en antikkens helt.
De tre norske kunstnerne i denne utstillingen, Vibeke Tandberg (1967), Mette Tronvoll (1965) og Marianne Heske (1946) forholder alle seg til mennesker og identitet. Tandberg leker seg gjennom foto og collage med sin egen identitet ved å føre inn egne øyne i et foto av moren. Tronvoll oppsøker andre kulturer og folk for å dokumentere “den andre” i et antropologisk perspektiv. Samtidig lærer hun noe om sin egen identitet i forhold til andre. Heskes dukkehoder som hun fant på et loppemarked i Paris på 1970-tallet har siden vært et stadig tilbakevendende motiv i hennes kunst, som et symbol på mennesket eller som symbol på et overfladisk kvinneideal.

Jan Kokkin

Tilbake til utstilling