Ø 013 - Nils Olav Bøe
I hele sin kunstneriske karriere har Nils Olav Bøe ( f. 1958) arbeidet parallelt med visuelle uttrykk som installasjon, skulptur, video, fotografi og lyd. Sin bakgrunn har han fra både Kunstakademiet i Bergen (1981 – 83) og Statens Kunstakademi i Oslo (1983 – 85). I en rekke tablåer kalt ”From Dusk till Dawn” møter vi kjente og klisjémessige scener som tilsynelatende ser uskyldige og alminnelige ut. Titlene referer til en skrekkfilm av Quentin Tarantino og Robert Rodrigez som har fått kultstatus, der de, som alltid, splittet opp ”virkeligheten” i en rekke motstridende elementer.
Miniatyrscenene som her er avbildet, er en kunstig verden. Modellene er kjøpte leketøy brukt av modellbyggere, arrangert og avfotografert. På en gresslette spiller man golf, et par går tur på et begrenset område, sauer beiter på noe som ser ut til å være et isflak, kvinner henger opp vasketøy, en gruppe mennesker soler seg på en hvit øy. Det første verket i denne serien er svaner som svømmer på vannet. Her ses en klar oppdeling i komposisjonen; hvit forgrunn, grå sjø med grå bakgrunn. En del av de første modellene ble utstilt på en sokkel sammen med lyd, montert med hodetelefoner i forlengelse av verket. Lydbildet var gjerne hentet fra horrorfilmer samt fra dyr som fortærer sitt bytte.
På de andre scenene er bakgrunnen mer bearbeidet, den er neddempet til det minimale og monokrome, holdt i grånyanser, okerfarger eller over i det blå og fargen blir lysere og ”fader” til slutt ut i bildets nederste del. Modellene ”gjør mindre av seg” men innholdet eller fortellingen i arbeidene ser ut til å ha aksentuert. Bak det tilsynelatende uskyldige og hverdagslige gjærer den mørke avgrunnen. Tablåene ser ut som stillbilder i en film eller klipp fra en lengre fortelling. Kanskje er disse klippene dramatiske høydepunkt eller enkle situasjoner for et lengre hendelsesførløp. Selv om inntrykket er enkelt og minimalt og til tider humoristisk, lurer det noe under; man kan ikke vite hva mannen som graver finner nede i hullet eller hva som har skjedd med mannen som ligger i det grå landskapet.
Nils Olav Bøe beveger seg mellom horror og lyrisk solnedgangsstemning. I hans verk blir vi vitne til intermediale blandingsformer, som er så typisk for kunstscenen i dag, og som ble presentert for et bredere publikum med utstillingene ”Fellessentralen” (1998) og ”Detox” (1999), og ”Modellbyggerne” (1999), der bl.a. Bøe deltok. Karakteristisk for disse presentasjonen var at populærkulturen ble blandet med ”høy” kunst, det visuelle med det auditive, ord med bilde.