Ø 016 - Marte Aas/Jens Hauge
Denne fotoutstillingen presenterer ulike tilnærminger til landskapet. Jens Hauge arbeider for det meste i svart/hvitt og har gjennom mange tiår arbeidet med naturen som tema, mens Marte Aas arbeider i farger. Hun tilhører den unge garden som slo gjennom på slutten av 1990-tallet, og er opptatt av det dokumentariske og det hverdagslige.
Marte Aas (f 1966) arbeider som regel i serier og avbilder gjerne natur eller bylandskap; lekeplasser, parker, hus, en gatestump omkranset av trær. Mange av fotografiene er folketomme, mens der mennesker spiller en rolle, ser de ut som små, stivnede statister eller modellfigurer. I dette tilsynelatende udramatiske eller trivielle landskapet blir vi presentert for lett gjenkjennelige situasjoner. Men kikker vi nærmere etter, oppdager vi små «uoverens-stemmelser»; det kan være en gjenglemt sko i bildets forkant eller en person løpende over en slette. Det er som om vi holder pusten og venter på at noe skal skje: Hva gjør den parkerte bilen så langt utenfor gressletten, er den i ferd med å falle i vannet? Er det noe som foregår inne i campingvognene? Slik blir vi stilt ovenfor ulike mulige utganger på den avbildede situasjonen. Vinterfotografiene fra Bogstad forteller også sin historie, de utstråler «kjedelig» og gjenkjennelig søndagsidyll. Det formale i bildene er gjennomgående harmonisk, men strengt bygget opp med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Aas tømmer sine verker for dramatikk og får på en utmerket måte frem en følelse av fravær i sine bylandskap.
Det som først og fremst karakteriserer Jens Hauges ( f. 1953) arbeider er nærheten til naturen. Motivene er generelt ikke stedsspesifikke, selv om de er hentet fra hjemstedet Lærdal. Det er de «nære ting» som fascinerer; naturens prosesser; vekst og forfall eller årstidenes gang. På et objektivt, undersøkende plan får Hauge frem det vi lett overser i våre omgivelser: Gjengrodde spor etter mennesker eller dyr, det være seg stier, gamle hustufter, mosegrodde trær eller steingjerder. I de fleste komposisjonene er horisonten høyt plassert og motivet trer frem når øyet vandrer innover i bildet. Måten fotografen modellerer med lyset på forsterker de forskjellige skiktene i billedplanet og samtidig er skarpheten iøynefallende; kvister eller gresstrå fremstår nærmest som tynne sølvtråder.
En sober deskriptiv beskrivelse av landskapet er med på å gjøre disse fotografiene mer dokumentariske enn sublime. Hauges topografisk landskapsskildringer kan knyttes til Land Art – tradisjonen som særlig var fremtredende i USA og Storbritannia fra 1960- og 1970-årene, men også amerikanske eller engelske landskapsfotografer synes å ha hatt stor innvirkning på hans kunst.
—
Utstillingen er innrammet i trerammer.