A 003a - Bilder fra Kunstverket
Stig Andresen (f. 1952) har to røster i sine bilder: Transparente eller ugjennomtrengelige flateformer og en leken og elegant linje. Dette er også de to hovedtemaene i hans litografi ”Prolog” på denne utstillingen. Det er vanskelig å avgjøre om motivet er en abstrakt komposisjon eller et landskap. Ser vi en lysende sol, de mørke konturene av et tre og et bølgende, kaldt rosa fjell mot en varmrød bakgrunn? Kanskje er vi heller vitne til et indre landskap?
Inger Bruun (f. 1942) inviterer betrakteren inn i humorens, lekens, livsgledens, tryllerienes og skjønnhetens verden. I KpAs litografi ”Chini” går det tydelig frem at det er fargens kraft, linjens dynamikk og formenes liv som står sentralt i Bruuns eksperimentering og dekorative bilder. Det er særlig abstraksjon som har ligget Bruuns hjerte nærmest de siste årene. Er det virkelig en gul banan, en rød sjiraff med blå prikker og beverhale og en grå fisk vi ser? Hva symboliserer den svevende blomsten? Er det kanskje et kors? Eller kreativiteten som blomstrer?
Lars Elling (f. 1966) har høstet mange priser for sin innsats som barnebokillustratør. Han har to ganger mottatt Gullprisen for Årets vakreste bøker. I 1997 debuterte han selv som forfatter med en billedbok for voksne; ”To og to”. Fantasifull figurasjon er en dekkende beskrivelse for Ellings tre litografier i KpAs utstilling. Bildene er like sjarmerende for barn som voksne, med sin lune humor, naive motiver og vakre farger og mønstre.
Karl Hansen (f. 1956) er utstillingens eneste konstruktivist med rene, stramme linjer og skyggeløse flater. I KpAs ”I (Rød)” overlapper sikk-sakk linjer hverandre og skaper energi, spenning og rytme. Med kontrastfargene rødt, sort og hvitt leker Hansen med deg som betrakter: Hva er oppe og nede, bak og foran? Hva er figurer, hva er kun abstrakte former? Assosiasjonene går til primitiv, stilisert kunst, op-art, den amerikanske hard-edge tradisjonen, mosaikk, kaleidoskopbilder, folklore-mønstre og den etniske så vel som den nazistiske symbolverdenen.
Marianne Heske (f. 1946) var en av de første som arbeidet med ”videomaleri” på 1980-tallet. Med dette vant hun stor internasjonal anerkjennelse. Det er oppveksten i den nesten isolerte bygda Tafjord som har preget hennes naturoppfatning og kunst. Menneskene i Heskes hjembygd har til alle tider levd med frykten for ras. Ras og fjell er dermed to gjennomgående motiver hos kunstneren, slik vi kan se det i utstillingens tre grafiske blad. Fremgangsmåten er alltid den samme: Et utsnitt fra naturen eller et ras blåses opp til et kjempeformat. Hvert motiv er unikt, registrert på stedet med videokameraet og manipulert. Heske gjenforteller historien om en enorm naturkatastrofe. Det hele blir et sterkt møte mellom mennesket, teknologien og naturen.
Inghild Karslen (f. 1952) representerte Norge ved biennalen i Sao Paulo i 1994, men kunstneren har hatt separatutstillinger i Norge siden 1979. Hennes kunstform har utviklet seg fra filtarbeider til installasjoner, performance og foto. Slik bidrar Karlsen til at noe som tidligere tilhørte den kvinnelige kultursfære, blir overført til billedkunstens område. For henne er det viktig å oversette tradisjonsrike materialer og former til et visuelt uttrykk relevant til vår tid. KpAs litografi ”Kjærlighet” er en vakker komposisjon, men hva er det vi ser? De sorte tegningene og de to store røde formene i bildet er faktisk ulike hvalben. Da Karlsen kom over skjelettdeler fra det store dyret under en tur på Svalbard, fant hun også en ny og viktig inspirasjonskilde. Resultatet ble en hel serie grafiske verker med hvalben som tema.
Rita Marhaug (f. 1965) er kjent som en av Norges ledende og provoserende performance-kunstnere. Siden hun gikk ut av Statens Høyskole for Kunsthåndverk og Design, har hun opptrådd som både hardtslående bokser, menstruerende mor og opererende hiphoper mens hennes barn har skiftet kjønn og danset rundt som engleskikkelser. Til stadighet dukker hun ned i temaer som kretser rundt kjønn, identitet og makt. Marhaugs tre polymergravyrer i denne utstillingen”Sofie i hagen”, ”Vestlandet 2000” og ”Interiør 02”, er av mindre provoserende karakter. I stedet gir de assosiasjoner til det private fotoalbumet, men tekstene i sirlig løkkeskrift almenngjør dem. ”Vestlandet 2000” er hentet fra Marhaugs egen familietur, og datteren Sofie blir fremstilt som Eva i den grønne, paradisiske hagen i bildet ”Sofie i hagen”. Å koble kunst og den private sfære er ikke noe nytt grep innen kunsten. Etter hvert som grensene for hva som er kunst viskes ut, har mange kunstnere valgt å vektlegge betydningen av mer marginale og trivielle utrykk, noe som f.eks. et fotoalbum er.
Olav Ringdal (f. 1961) var en av de heldige som fikk anledning til å studere ved kunstskolen i Trondheim tidlig på 1980-tallet. Da stod motivasjon, vilje, voldsom kreativitet, eksperimenteringslyst og materialutforskning på timeplanen. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke har skrevet at ”Olav Ringdals kunst bærer ikke slips. Den er uflidd, overveldende og støyende.” Ringdals bakgrunn som topptrent idrettsmann preger også hans enorme og fysisk krevende verker. KpAs litografi ”Fødsel i kålåkeren” fra 2003 er en 2-dimensjonal utgave av en installasjon med samme tittel som fylte en halv sal på Statens Høstutstilling 2003: Et overdimensjonert kaos av gipsformer, gipskåler, utrullet lerret, stativer, metallrør og farger. Ringdal har fortalt at han parodierte Edvard Munchs selvportrett i kålåkeren med inspirasjon fra Pippi Langstrømpe som landbrukets Venus.
Vibeke Bärbel Slyngstad (f. 1968) har sin utdanning fra akademiet i Oslo i perioden 1989-1992 samt dokumentar- og animasjonsstudier fra Volda. Slyngstad henter sin inspirasjon fra naturfotografier og magasiner som National Geographic. Med utgangspunkt i fotografier velger hun et utsnitt som blåses opp eller gis nye farger som litografiet i denne utstillingen ”Under overflaten”. Slyngstad jobber også som oftest i serier: Fisker, eksotiske landskap, mosebilder, interiører mm. Kunstneren maler i en figurativ og naturalistisk stil, for utgangspunktet er nettopp skarpe, dokumentariske fotografier. Slyngstad ønsker likevel ikke å skape et fotodokumentarisk uttrykk, og fantasien får stort spillerom.
—
Utstillingen har tre billedstørrelser i rammer:
39 × 54cm
49 × 68cm
65 × 90cm