A 167 - Vitale abstraksjoner
Både Gunnar S. Gundersen og Odd Tandberg regnes som pionerer innen fremveksten av det nonfigurative maleriet i Norge på 1950-tallet. Og begge utviklet et særegent geometrisk-abstrakt formspråk som har vært til inspirasjon for etterfølgende generasjoner. Flere av Maria Veronica Solems sterkt abstraherte og stiliserte motiver føyer seg inn i denne tradisjonen. Selv om hun gradvis har beveget seg mot et mer figurativt formspråk, dukker elementer fra fortidens modernister opp i hennes nyere landskapsmotiver.
Sammen med blant andre Inger Sitter og Carl Nesjar var Gunnar S. Gundersen (1921-1938) en av de første som dro til Frankrike etter krigen og lot seg inspirere av samtidige franske non-figurative kunstnere. Denne perioden i Gundersens kunstnerskap var preget av en romantisk søkende holdning. Utover på 1960-tallet utviklet imidlertid Gundersen sin karakteristiske hard edge-stil. Bildene ble strammere i komposisjonen, og formene fikk kontrastfylte fargesammensetninger. Enkelte av motivene kan gi inntrykk av en kosmisk dimensjon der vridde former beveger seg i rommet. Gundersen kalte selv billeduttrykket sitt ”det inkonsekvente rommet”.
I likhet med Gundersen regnes også Odd Tandberg (1924 – 2017) som en av pionerene i arbeidet med nonfigurativ kunst i Norge. Tandberg utviklet sitt strengt geometrisk-abstrakt formspråk, og var den første i Norge som begynte å eksperimentere med kinetisk kunst på 1960-tallet. I kinetiske lyskasser kombinerte Tandberg geometriske former med lys og mekanisk bevegelse. Det metalliske og mekaniske uttrykket overførte han til sine to-dimensjonale arbeider. Tandbergs formspråk har vært nonfigurativt, men ble etterhvert også preget av fri fabulering på grunnlag av naturinntrykk.
Maria Veronica Solem (f. 1949) er utdannet vesentlig i Italia ved Kunstakademiet i Firenze og Carrara, og hun debuterte også separat i studiebyen Firenze i 1976. Hennes arbeider beveger seg i feltet mellom et abstrakt og et figurativt formspråk. Flere av Solems bilder, som silketrykket Vintertone, kan karakteriseres som nonfigurative og føyer seg inn i en tradisjon som går tilbake til hard edge retningen innen maleriet. Her i Norge går assosiasjonene kanskje særlig til Gunnar S. Gundersen og hans karakteristiske bilder med klare avgrensede felt lagt i samme plan og hvor overflaten er glatt uten antydning av penselens arbeid. Solem har etter hvert fjernet seg mer fra det litt strenge uttrykket, selv om elementer herfra dukker opp i flere av hennes motiver, som i Utsyn og O Helios.
Landskap er fremtredende i Solems motivkrets og kommer særlig til syne i noen av hennes mindre abstrakte arbeider, som Høst. Dette bildet, sammen med Vinter, er hentet fra en serie bilder hvor Solem skildrer kystlandskap i de ulike årstider, med sine skiftende farger og stemninger. Vinteren er gjengitt med en lys og mild palett og står i kontrast til høstens varme og fyldige farger. Men også disse landskapsskildringene kan sees som abstraksjoner som i stor grad handler om linjer og flater med struktur, samt som komposisjoner hvor fargene har en helt sentral plass.