A 102 - Pionerene
Anna-Eva Bergman (1909-1987) ble født i Stockholm, men vokste opp i Norge og var elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi i Oslo. Bergman giftet seg to ganger med den tyske maleren Hans Hartung (1904-1989), og kom til å markere seg ikke minst i Frankrike der paret bodde i en årrekke.
Bergman oppholdt seg mesteparten av sitt liv i utlandet. I 1950 besøkte hun Nord-Norge. Møtet med den mektige og uberørte naturen satte dype spor i hennes kunst, og dannet utgangspunktet for eksperimentering med sterkt forenklede geometriske former.
I denne utstillingen finner vi flere eksempler på Bergmans naturabstraksjoner. Flere av bildene tar utgangspunkt i hennes observasjoner av norske fjell, isbreer, klipper og hav. Naturen er imidlertid forenklet til elementære former, trekanter, rektangler, sirkler og kuber. Alt overflødig er skrellet bort. Bergman er også svært dempet i sin fargebruk; svart, mørkeblått og okerfarger går igjen.
Selv om det norske landskapet var viktig i Bergmans kunst, ønsket hun å bo og arbeide i utlandet. Hun hadde en rekke separatutstillinger særlig i Frankrike og Tyskland, hvor hun ble et kjent navn. De siste årene av sitt liv levde hun mer tilbaketrukket i Antibes sammen med sin mann. Her opprettet ekteparet stiftelsen «Fondation Hartung Bergman» hvor en omfattende samling kunstverk, bøker, papirer og fotografier er bevart etter Anna-Eva Bergman. Stiftelsen arrangerer omvisninger for besøkende en gang i uken.
Bergmans arbeider ble ikke spesielt godt mottatt i Norge i hennes levetid. Det var først etter hennes død i 1987 at interessen for kunstnerskapet vokste. I 2006 ble hun valgt som festpillutstiller under Festspillene i Nord-Norge, i 2010 viet man henne en omfattende utstilling i Nordnorsk Kunstmuseum, og i 2015 ble utstillingen «Anna-Eva Bergman. Grafisk univers» vist i Museet for Samtidskunst. Til sistnevnte utstilling donerte Hartung Bergman-stiftelsen 154 grafiske verk av Bergman til Nasjonalmuseets samling.
Anne Breivik (1932-2012) arbeidet både med tegning og maleri, men gjorde seg særlig gjeldende som grafiker. Etter å ha gått på kunstskoler i Trondheim og Oslo dro hun i 1960 til Paris, og kom inn ved det kjente grafikkverkstedet Atelier 17. Der høstet hun avgjørende impulser for sin grafiske utvikling. Teknisk gjaldt dette en ny metode for flerfargetrykk. Tidligere fremstilte man gjerne trykk i flere farger ved å etse de delene av motivet som hadde samme farge på en plate – slik at man altså måtte lage en plate for hver farge. Etter at platene ble innfarget med sin farge, ble de trykket – den ene etter den andre, på det samme papiret. Den nye teknikken besto i at man etset særlig dypt i plata, slik at det i den samme plata ble et dybdesjikt for hver av fargene. Disse ble deretter påført med valser av forskjellig mykhetsgrad – de mykeste ble brukt først, og de presset farge ned i de største fordypningene eller sjiktene i plata. Dernest kom en litt hardere valse med farge som nådde ned til det neste sjiktet, osv. For å hindre at fargene smittet over i hverandre – dersom dette ikke var ønskelig – benyttet man farger som inneholdt forskjellig mengde olje. Selve trykkingen måtte foretas under stort press og på bløtt papir. Deretter måtte plata farges inn på nytt før nok et blad kunne trykkes. Det var altså en komplisert prosess som det tok tid å mestre. Breivik utviklet den til perfeksjon, og hennes interesse for grafikkproduksjonens tekniske sider preget også hennes kunstneriske uttrykk.
Breivik var en inspirator i det norske grafikermiljøet. Hun skrev en grundig innføringsbok om grafiske teknikker, og fra 1965 – 1997 stod hun for driften av Atelier Nord i Oslo, et grafisk fellesverksted etter mønster fra Atelier 17 i Paris. Flere hundre norske og utenlandske kunstnere arbeidet der gjennom årene. Selv ble hun innkjøpt til en rekke internasjonale kunstsamlinger, og selvsagt også til de fleste større norske.
Denne utstillingen inneholder fem verk av Breivik fra 1960/70 årene. På den tiden var hennes motiver ofte inspirert av teknologi, science fiction og romfart. Senere gikk motivene i retning mikroskopbilder: små plante- og dyreorganismer som fløt i fjæra, eller små levende organismer sett fra innsiden. Breivik var en søkende grafiker som stadig eksperimenterte og prøvde ut nye teknikker. I 1989 begynte hun å lage bilder ved hjelp av en avansert datamaskin som sprutet farger på lerret ved hjelp av elektroniske signaler og var dermed en av de første i Norge som eksperimenterte med elektronisk kunst. Breivik ble i løpet av sin karriere invitert til å delta på en rekke internasjonale utstillinger, deriblant Salon de Mai Paris (invitert av Pierre Courtin), samt biennalene i Krakow, Ljubljana og Tokyo.
Inger Sitter (1929-2015) står i første rekke blant kunstnerne som introduserte nonfigurativ kunst i Norge i 1950-årene. Allerede i barndommen viste hun interesse for billedkunst, og deltok som 13-åring på Sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening. Senere ble det en tradisjonell kunstnerutdannelse, med bl. a. akademiundervisning av Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg. Etter at hun i 1947 flyttet med familien til Belgia, mottok hun også viktige internasjonale impulser.
I 1948 debuterte hun med separatutstilling i Oslo Kunstforening. Fra da av og frem til omkring midten av 50-årene var hennes uttrykksform figurativ, og gjerne med fremstillinger av båter, havner og strender. I 1954 flyttet hun til Paris, hvor hun var blant de første nordmennene som kom under Stanley W. Hayters innflytelse i Atelier 17. Her lærte hun i første rekke å arbeide med metallgrafikk, men vel så viktig var nok impulsene hun mottok i retning av en nonfigurativ uttrykksform.
I Norge kom hun – sammen med bl. a. Gunnar S. Gundersen, Jakob Weidemann og Carl Nesjar – til å prege debatten om nonfigurasjonen. Hennes arbeider bidro sterkt til retningens gjennombrudd.
Hedy Louise Lotherington, (f. 1927 i Zürich) er en sveitsisk-norsk tegner og grafiker. Hun har vært bosatt i Norge siden 1950. Tegningene hennes kretser omkring kroppslige motiver, og hun kombinerer både det intime og det monumentale ved å jobbe på store flater. Formspråket er surrealistisk og lett abstrahert. Rytmiske linjespill kan gi assosiasjoner til figurer, portretter, føtter og hender. Lotherington formidler det usettes anatomi, som med en forsiktig strek tegnes opp, fortettes, skraveres og lettes til streken til slutt går i ett med det hvite papiret. Hennes varsomme, varmgyldne og organiske strek gir motivene et drømmeaktig preg.
Lotherington har deltatt på biennaler i Krakow, Ljubliana, Rijeka, Frechen, Rostock og Fredrikstad, samt internasjonale grafikk og tegneutstillinger i Sao Paulo, Zagreb, Beograd, Lisboa, Paris, Rio de Janeiro, København, Stockholm, Lund Konsthall, Holstebro, Frankfurt, Bonn, Berlin, St. Gallen, New York, Helsinki, Pecs og Kyoto. I tillegg til en lang rekke kollektivutstillinger i Norge.