A 220 - Inn i det ukjente
Arne Ekeland (1908-1994) regnes som en av de mest betydningsfulle malerne i Norge på 1900-tallet. Han var en kort stund elev av Axel Revold på Kunstakademiet og visse trekk i Ekelands kunst, som fargebruken og måten figurene ble tegnet på, kan spores til Revold-skolen. I 1931 oppholdt Ekeland seg i Paris, hvor han ble opptatt av Picasso og Braque, men han var også inspirert av ekspresjonismens kraftige fargebruk og surrealismens vektlegging av det ubevisste. Ekeland skiftet stadig stiluttrykk, men hans ulike faser hviler som regel alltid på et formprinsipp.
Ekeland hadde tilknytning til NKP (Norges Kommunistiske Parti), og han ble lenge ansett som for radikal for det offisielle Norge og fikk derfor ingen store utsmykkingsoppdrag i løpet av sin levetid. Da sentralhallen i Oslo Rådhus skulle smykkes ut på slutten av 1930-tallet, ble hans forslag avvist, på tross av at det ble premiert. Det var en stor skuffelse for Ekeland som mente at kunsten hører hjemme i det offentlige rom slik at mennesker fra alle samfunnssjikt har anledning til å oppleve og føle tilhørighet til den.
Mange av Ekelands bilder er sterkt preget av hans politiske syn. Flere av bildene er også symbolske visjoner av menneskenes vilkår i et kosmisk univers. I 1970 og 80-årene ble ødeleggelse og forurenset natur et viktig tema for ham, noe han fokuserte på i flere av sine malerier deriblant «Svart sol» og «Katastrofe». De to maleriene ble vist på Veneziabiennalen i 1972 og fremstår som urovekkende fremtidsdystopier der skjøre figurer balanserer på maskindeler, tannhjul og konstruksjoner. Den svarte solen står som symbol på at menneskene forårsaker jordens og naturens undergang.
Også bildene i denne utstillingen vitner om en eksistensiell frykt i møte med ny teknologi og masseproduksjon. I silketrykket Babylon faller er vi vitne til at en sivilisasjon går i oppløsning. I bildet Kvinnetorso ser vi en figur som holder seg til brystet og vrir seg vekk. Som om hun er fanget inn i et nettverk av tråder og i en puls som hun ikke lenger selv har råderett over.
Møtet mellom natur og teknologi er også et tema i de surrealistiske landskapsmotivene til Line S. Hvolsef (f. 1965). Strukturer og mønstre som kan ligne små elektroniske ledninger i en datamaskin, vokser utover som et nett i landskapet. Helt vilkårlig, uten et opplagt mønster.
Hvoslef arbeider med tilfeldigheter i sin maleriske prosess, der hun stryker maling over lerretet og etterpå leter etter former og mønstre som hun forsterker. Dette blir utgangspunktet for den endelige komposisjonen. Bildene har en glatt karakter og flere lag av uttynnet maling gir en nærmest vibrerende overflate.
Hennes komposisjoner fremstår surrealistiske i sine ulogiske formsammenstillinger. Nettverkene som vokser frem oppleves besnærende og vakre, men også urovekkende der de brer seg så ukontrollert utover billedflaten. De kan gi assosiasjoner til ville kratt og trær i naturen, såvel som en infeksjon som infiltrerer nervesystemet i en kropp, eller en atomsky som er i ferd med å spre seg utover himmelen.
De fire runde collagene i utstillingen har tittelen Periskop. Et periskop er et instrument som brukes for å observere omgivelsene fra en skjult posisjon, for eksempel fra en ubåt eller skyttergrav. Tittelen kan vise til en uro for hvordan fremtidens digitaliserte virkelighet vil påvirke naturen og mennesket.
Ved siden av maleri, grafikk og collage arbeider Hvoslef med større installasjoner i form av “lydvegger” og videoanimasjoner til musikk. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen, Exeter College of art and Design og Strykejernet Kunstskole. Hun bor og arbeider i Bergen.
Ånond Versto (f. 1984) lager detaljerte skulpturer som beveger seg i spennet mellom det figurative og det systematiske. Verkene har i seg elementer som peker ut over det rent skulpturelle til for eksempel industri, informasjonsteknologi og populærkultur. Han har selv uttalt at hans arbeider er influert av en slags drømmelogikk, der logiske fortellinger settes til side til fordel for assosiasjoner som binder gjenstander sammen på tross av materialitet og funksjon. Inspirasjonen finner han ofte på internett, der gammel vitenskap og historier fra alle verdenshjørner er tilgjengeliggjort for oss alle. Hans skulpturer og installasjoner tar ofte utgangspunkt i hverdagslige gjenstander, som deretter transformeres til fantasirike og mekanisk utformede systemer.
I skulpturen Himmelstreberen finner vi en figur stengt inne i en kube, balanserende, på toppen av en pidestall formet som en hvirvelvind. Skulpturen oppleves både humoristisk og surrealistisk, men med en sterk eksistensiell undertone. Hvem plasserte ham der? Hvordan skal han komme seg ned? Verket gir assosiasjoner til det å miste kontroll over seg selv og omgivelsene sine. I en av hans andre skulpturer Doberman ser vi et dyr og et menneske som bytter hode. Vi kjenner Kenaturen (halvt menneske og halvt hest) fra gresk mytologi som en vill og ubehersket skapning med dyriske krefter. Kanskje kan Verstos skulptur være et uttrykk for en lengsel bort fra logikk og orden, mot en mer autonom og instinktiv væren? Begge skulpturene kan tolkes som metaforer på psykologiske opplevelser av å være til i vår moderne tid.
I skulpturen Modell til ovn med labyrint som pipe er det et annet tema som melder seg. Den labyrintformede pipen til den lille vedovnen gir assosiasjoner til en gigantisk røyksky. Skyen leder tankene til det «usynlige» CO2-fotavtrykket vi etterlater oss på jorden. Disse avtrykkene, fra hver og en av oss, som sammenlagt utgjør den globale klimakatastrofen som Arne Ekeland varslet om allerede på 1970-tallet. Og som verden nå, nesten 50 år senere, blir tvunget til å ta innover seg.
Ånond Versto er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Oslo. Han bor og arbeider på Vinje i Telemark. Versto er medlem av kunstnerkollektivet KATLA.
- Oda Broch