A 221 - Krypende under overflaten
Anja Niemi (f. 1976) har på kort tid rukket å markere seg som et stjerneskudd på den internasjonale kunsthimmelen. Hun har sin utdannelse fra London, Paris og New York og har stilt ut arbeidene sine ved prominente gallerier og museer verden over. Niemi er blant annet kjøpt inn til Oslo Kommunes kunstsamlinger, Susanne Von Meiss Art Collection og Hudson Bay Company Global Art Collection.
Gjennom iscenesatte, velkomponerte tablåer der kunstneren selv spiller hovedrollene, trekker Niemis arbeider oss inn i en verden preget av skjønnhet og mystikk. Kvinneskikkelsene hun portretterer fremstår ved første øyekast som motstandsløse, estetiserte, skjøre karakterer viss hensikt utelukkende er å tjene det behagelige og konforme. I verket “The Bedroom” hentet fra serien “The woman who never existed” referer hun til den italienske skuespillerinnen Elenora Duse, som på 1920- tallet uttalte at hun opplevde å forsvinne med en gang hun ikke lenger befant seg på scenen, ubeskyttet uten en klar formening om hvem hun egentlig var. Fotografiet viser en kvinne som nærmest går i ett med interiøret. Likeledes er de to kvinnene i “The Duel” plassert inn i en kontekst der klær og positurer gjør at de nærmest blir usynlige i det golde landskapet. Fotografiet er hentet fra Niemis utstilling “She could have been a cowboy” (2018), og handler om å stå fast i sitt eget liv. Som betrakter blir vi vitne til en indre kamp mellom det bestående og mulighetene som finnes der ute, valgene man ikke turte å ta da man hadde sjansen. Til å begynne med ser bildet ut til å være fullstendig blottet for dramatikk inntil du har studert det en stund og begynner å lure på om steinen som skiller de to kvinnene holder på å ramle ned. Hvem av dem vil måtte lide for dette fluktforsøket?
Psykiater og kunstkjenner Finn Skårderud har fortolket Niemis arbeider i lys av Roland Barthes forståelse av fotografiet, som noe nært beslektet en teaterscene, og Niemis verden kan absolutt leses i forlengelsen av en den filmorienterte fortellertradisjon som har preget særlig amerikansk fotokunst over mange tiår. Forbindelseslinjene til Marianna Rothens David lynch-inspirerte skildringer av kvinner på randen, er åpenbare. I tillegg er Richard Prince og Cindy Sherman verdt å trekke frem. Sistnevnte kjent gjennom blant annet sin “Untitled film stills- serie” fra 1977-1980, der hun med utgangspunkt i seg selv som modell belyste stereotypiske kvinneskikkelser slik de fremstilles i populærkulturen og fastholdes av det mannlige blikket. Etter hvert tok Shermans fotografier form av et påfallende ubehag, som var ment å skulle utfordre dette konserverende, undertrykkende kvinneperspektivet. Provokasjonen, alvoret og realismen i Niemis prosjekt formidles ikke i form av insisterende eller spekulative virkemidler. Hun går stille i dørene. Dermed kreves det mer av oss som betrakter å bli oppmerksom på konflikten hun belyser; det faktum at vi alle på sett og vis befinner oss i et fengsel vi ikke kommer ut av, strukturer som vi selv i sterk grad bidrar til å opprettholde for å kunne virke som mennesker, og som gjør at vi må gi avkall på visjonen om et helt annet liv.
Uten forvarsel kastes vi deretter inn i et “in medias res- øyeblikk” med verket “The Receptionist”, hentet fra serien “Starlets”. Her aner vi umiddelbart uråd i det vi blir klar over det intense blikket fra kvinnen i speilet. Den pene sekretæren har måttet gi etter for en sterkere kraft. Vi har avdekket en kriminell handling. Vil den få konsekvenser?
Det går en tydelige rød tråd gjennom Niemis prosjekter, som handler om å være trukket mellom to verdener. Kvinnene hennes forblir i et vakuum preget av begrenset bevegelsesfrihet. Niemi belyser slik sett en type utenforskap og isolasjon som ikke alltid er så synlig fordi den er vakker, foregår på et indre plan og derfor faller utenfor den herskende oppfatningen omkring hva utenforskap bør handle om, og hvem som har “fortjent” denne betegnelsen.
Der Niemi illustrerer innpakningene vi beskytter oss med gjennom glamorøse kontekster og teatralske kostymer, blir virkeligheten servert på ærlig og utildekt vis med Linn Pedersens (f. 1982) arbeider. Kunstneren jobber innenfor en dokumentarisk fortellertradisjon der tingene legges frem som de er, i all sin kjedsommelighet. De uspennende motivene er en av kvaliteten som blant andre kunstkritiker Kjetil Røed har vektlagt i sin beskrivelse av verkene hennes. Halvferdige konstruksjoner, utslitte forbruksvarer og uinspirerende hverdagsgjenstander fremstilles likevel ikke uten en viss dreining mot det poetisk og animerte, og bærer med seg en nifs påminnelsen om at alt er forgjengelig. Møtet med Pedersens prosjekter kan sammenlignes med det å våkne opp etter en altfor fuktig aften og føle angsten snike seg innpå, skitten som ligger i tykke lag innenfor huden og som ikke kan vaskes eller sminkes vekk.
Pedersen stiller ofte ut sine fotografier som en del av et større prosjekt der installasjoner og skulpturer utgjør sentrale bestanddeler for totalopplevelsen av verket. Blant disse kan «Floor arrangements» nevnes, der hun fotograferte spraymalte leireklumper på ateliergulvet sitt, og «Pupill» som var et kombinert hagestudio og camera obscura i en botanisk hage i Kristiansand. Pedersen har de siste årene jobbet med ulike filtere og inverteringer av mellomformatbildene hun tar. Kunstneren fascineres av alternative fotografiske prosesser og uttrykksformer som camera obscura og negative bilder. Med kameraet som et omreisende, registrerende rom, fanges tilfeldige objekter og miljøer opp ved hjelp av både analoge og digitale teknikker. Pedersen har en bacherlorgrad fra KHIB og en master fra Central Saint Martins i London. Hennes prosjekter har blitt vist på blant annet Kunstnernes hus, MELK, Kristiansand Kunsthall og Kode.
Hedevig Ankers (f. 1969) fotografier kan lese inn i en “Straight photography- tradisjon”, der kamerat er rettet inn mot virkeligheten slik den faktisk ser ut, og hvor kunstneren jobber med utgangspunkt i en ærbødighet overfor fotografiets iboende egenskaper. Hos Anker tar linjer, strukturer og måten hun jobber med det naturlige lyset på, i tillegg form av noe malerisk og sanselig, som vitner om en følsomhet for stemninger og abstrakte kvaliteter ved interiørene og bygningene hun oppsøker. Konturer i vinduer og dørkarmer løser seg drømmeaktig opp foran øyene våre, vi blir oppmerksom på små støvpartikler som danser lekent mellom stolbena, på det mørke rommet der bak trappen. Det er som om levd liv dukker opp igjen. Som om vi hører det gå forsiktig i døren, barnelatteren fra hagen, gjestene som snart skal fylle disse tomme rommene med lyder.
Anker har gjort det til sitt prosjekt å fotografere kjente steder tilknyttet kultur- litteratur og kunsthistorien, som Sigrid Undsets hjem på Bjerkebekk, Rød Herregård og Statens håndverks- og kunstindustriskole. Flere av Ankers prosjekter har utviklet seg til fotobøker. Bak det tilsynelatende ubetydelige og hverdagslige tryller hun frem en verden som innbyr til undring og tilbakeblikk, som fastholder tiden og gir rom for en meditativ ro i en verden som beveger seg så altfor fort.
Anker har sin utdannelse fra Statens kunstakademi i Oslo, Kunsthøyskolen i Bergen og UIB. Arbeidene hennes er blant annet kjøpt inn av Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd og Henie Onstad Kunstsenter.
Marie Sjøvold (f. 1982) jobber med en kombinasjon av fotografi, video og fotobøker. Kunstneren har stilt ut sine arbeider på blant annet Deichtorhallen i Hamburg, Kristiansand Kunsthall, Fotografiske Center i København og Galleri F 15. Hennes arbeider er kjøpt inn til sentrale offentlige og private samlinger. Sjøvold trekkes stadig frem som en av Norges mest interessante bidragsytere til den foto-dokumentariske kunstgenren, som hun har tilført en særegen personlig og poetisk kvalitet.
Kunstnerens prosjekter kjennetegnes av en nærhet og intimitet som er hentet fra eget liv, og som har oppstått i skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet.
Vi kommer tett på alt det kompliserte, sanne, ubehagelige, repetitive og følsomme som definerer oss som mennesker og de relasjonene vi er opptatt av. Tematikken og problemstillingene hun fordyper seg i springer ut av egne erfaringer, som hun greier å oversette til universelle, vesentlige fortellinger om livet. Det handler om forholdet mellom mor og barn, mann og kvinne, livets overganger, avslutninger og begynnelser.
Selvom bildene hennes er biografiske er de ikke tilfeldige og sponatne, men basert på opplevelser og erfaringer som deretter iscenesettes og fotograferes. Motivene oppleves likevel som hudløse bekjennelser vi kan leve oss i inn og gjøre til våre egne. De er vakkert og tvetydig formidlet gjennom fargesammensetninger, perspektiver og lys/skygge-virkninger som trekker oss tilbake til barokkens sans for det teatralske.
- Ingrid Wsløff Aars