A 222 - Stille, vente - HALV UTSTILLING LEDIG
I mars 2020 innførte statsminister Erna Solberg de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid i kampen mot spredningen av Koronaviruset. Utstillingen “Stille, vente” ble laget i dagene etter nedstengningen av landet.
Mens vi ventet på at smittekurven skulle flate ut, levde de fleste av oss langsommere, med større nærhet til hjemmet og familien. Noen ryddet i boden, andre gikk turer i nabolaget. Og da de første vårblomstene tvang seg opp gjennom sprekkene i asfalten, ga de oss håp om at alt skal bli bra, bare vi holder ut lenge nok.
Morten Andenæs (f. 1979) har markert seg innenfor norsk fotografi med sitt poetiske billedspråk. Gjennom hans komposisjoner kommer vi nært på mennesker, dyr, landskap og enkeltstående objekter. Belysningen er gjerne dunkel og stemningsladet, selv hverdagsscenarier får eksistensiell tyngde hos Andenæs.
I Victoria´s dirty little secret observerer vi en ung jente i det hun varsomt lukter på sitt venstre håndledd. Tittelen refererer til det amerikanske undertøysmerket Victorias Secret og understreker den unge jentas flørt med voksenlivet. Lyset faller mykt på håret hennes og koloritten er delikat. Hun ser ned, og er tilsynelatende helt uanfektet av fotografen. Spionerer vi, er vi kikkere – eller ønsker hun å bli sett? Gjennom sine fotografier speiler Andenæs våre fantasier og lengsler og utfordrer vårt moralske kompass.
Eline Mugaas (f. 1969) tilhører en generasjon norske fotografer som snudde ryggen til den rendyrkede dokumentarsjangeren som preget det norske kunstfeltet på 1970- og 80-tallet. Mugaas veksler mellom dokumentariske, iscenesatte og historiefortellende uttrykk som formalt kan knyttes til ulike epoker i fotografiets historie.
I fotografiet Garden ser vi en gruppe figurative skulpturer i en viltvoksende, litt forsømt, park eller gravlund. Figurene står i tradisjonelle positurer som vi kjenner fra antikken og klassisismen der skjønnhet var det fremste idealet. Skulpturenes plassering fremstår ganske tilfeldig og størrelsesforholdet mellom dem samsvarer ikke, likevel kan det nesten se ut som om et gresk drama utspiller seg i hageskrenten. Sollyset faller som et slør over motivet og reflekteres i kameralinsen, som i en drøm, eller i et minne om noe som har gått tapt.
I Line Wælgaards (f. 1959) blomstermotiver finner vi Vanitas-symboler som minner oss om vår forgjengelighet. Vi forbinder gjerne blomsten med skjønnhet og renhet, men også med livets syklus. I Welgaards bilder følger vi dem fra knopp til avblomstring. Mens den hvite liljen tradisjonelt sett knyttes til jomfruelighet og dyd, er den røde blomsten et symbol på livskraft og kvinnelig seksualitet. Estetikken har i seg elementer fra barokk- og renessansemaleri; den er fargetung og sanselig, med en eksistensiell undertone. Wælgaard beskriver de store overgangene i livet, noe nytt er på vei, samtidig som noe annet må ta slutt.
Maleriene til Peter Skovgaard (f. 1960 i Danmark) er ekspressive og kontrastfylte. Uttrykket kjennetegnes av en fri, organisk, abstraksjon der maskuline krefter møter feminine trekk. Sterke utladninger og motsetninger kobles sammen på lerretet. Skovgaards malerier kan fortelle noe om hvor sammensatte vi mennesker er, og hvordan vi veksler mellom å være sterke og sårbare, kontrollerte og spontane, harde og myke.
Utforskning av form, flate og farge står sentralt i Ruth Elisiv Ekelands (f. 1957) malerier. Bildene kjennetegnes av en interesse for stramme strukturer og klare avgrensede fargeflater som danner striper og ruteformasjoner. Verkene vitner om en sterk fargebevissthet og er gjerne bygget opp av planker som males med eggtempera og settes sammen til ett helhetlig bilde. Selv om komposisjonene ikke nødvendigvis har en relasjon til den utenforliggende verden, minner de horisontale linjene og fargene hun benytter seg av om balansen og roen som man kan finne i et naturlandskap.
Rune Guneriussens (f. 1977) landskapsprosjekter befinner seg et sted mellom installasjon og fotografi. Med utgangspunkt i en prosessorientert og konseptuell tilnærming til kunsten, plasserer han masseproduserte gjenstander i naturen, som dokumenteres og deretter demonteres.
I iscenesettelsen av motivet Ravnen skriker over lavlandet har Guneriussen montert gamle elektriske lamper langs en bekk i skogen. Lampene titter frem fra dypt nede i skogbunnen til høyt opp i tretoppene. De gamle lampeskjermene i varme, røde- og beige fargetoner, bringer fram minner fra en tilbakelagt tid. Slike skjermer finner vi gjerne nedstøvet på loppemarkeder, og de er sånn sett uten verdi, men Guneriussen løfter dem frem i sin komposisjon. Det kunstige og varme lyset fra pærene satt opp i den mørke skogen gir assosiasjoner til maktforholdet mellom menneske og natur. Lyset gir oss oversikt, trygghet og håp, men er samtidig en advarsel om at vår omfattende ødeleggelse av naturlige økosystemer en dag kan slå tilbake på oss med uante konsekvenser.
- Oda Broch