A 223 - Standard
Matias Kiil (f. 1995) er født og oppvokst i Stavanger. Etter å ha fullført videregående ved Steinerskolen flyttet han til København, hvor han assisterte produksjoner hos galleriene Sø og Another Space. Siden fikk han sin kunstneriske utdannelse ved Prosjektskolen og Kunstakademiet i Oslo.
Kiils arbeider både leker seg med og stiller kritiske spørsmål til absurditeter og skjevheter i samfunnet og populærkulturen. Verket Dandelion (2020) som på norsk betyr løvetann, handler om motstanden mot konservative tankesett og står som et sterkt symbol på kraft og liv som nekter å la seg kue. Skulpturen består av en håndavstøping i gul gips som holdes opp av en slynget kjetting i rustfritt stål. I møtet mellom det sårbare og brutale presser det seg frem en kime av håp som krever sin rett mot alle odds.
Anna Rogneby (f. 2001) var en av de unge lovende fotografene som ble trukket inn som deltager i mentorprogrammet hos Henie Onstad kunstsenter i 2019/2020. Just trying to (out)fit in fremstiller et menneske som er stilt opp imot en bakgrunn der fargen på interiøret er lik den vedkommende har på seg. Fotografiet byr på en visuelt overraskende fortolkning av hva det vil si å tilpasse seg sine omgivelser, forsvinne inn i tapeten og unndra seg andre menneskers blikk. På kreativt vis blir estetiske standarder gjort om til noe radikalt og iøyenfallende.
En annen kunstner som jobber med formalestetiske prinispper på ukonvensjonelle måter er billedkunstner Tarjei Bodin Larsen (f. 1974). Kunstneren bor og arbeider i Oslo, og er utdannet fra Chelsea College of Art and Design i London og Kunstakademiet i Oslo.
Gjennom sterke fargekontraster og stramme linjer oppstår forskyvinger og vibrasjoner på lerretet som utfordrer blikket og vekker sansene. Den kraftige paletten er inspirert av moten vi gjerne finner i sportsbutikker, i tillegg til at den gir assosiasjoner til reklamestetikk og pop kunst. Bodin Larsen forholder seg til en streng formalistisk tradisjon forbundet med minimalismen og hard-edge maleriet, der det hverken gis rom for tilfeldigheter eller visuelle markører som måtte trekke penselstrøkene tilbake til kunstnerens hånd. I et tidligere prosjekt utforsket Bodin Larsen hvor langt han kunne bevege seg ut av skapende prosesser uten å miste forbindelsen til verket, ved å la en robotlignende maskin male for seg.
Samtidig som Bodin Larsens malerier fremstår som selvreferensielle, frister det å betrakte dem i sammenheng med kunstnerens oppvekst på Sørlandet og opplevelsen av å være omgitt av havet. De digitale printene referer til fortøyningsmerker man finner langs kysten, og i det store abstrakte maleriet i utstillingen skimtes en maritim horisont.
Enten hun fordyper seg i billedkunst, keramikk, reklame eller videoproduksjon, sammenligner Lina Rincon (f. 1977) de kreative arbeidsprosessene hun befinner seg i med det å løse problemstillinger. Sluttresultatet er alltid avhengig av at både oppfinneren, drømmeren og ingeniøren som bor i henne spiller på lag. Lina ble født i Medellin, Colombia og har en master i Fine arts fra San Francisco Art Institute i USA. Hun har bodd flere år i Norge.
Et motiv som stadig dukker opp i bildene hennes er underfundige, forlatte interiører som påkaller diffuse, tidvis ubehagelige stemninger; som om noe har foregått eller kommer til å skje i de mennesketomme rommene. Linjene er geometriske og stramme, og like kompromissløst utført som fargene hun benytter seg av. Kontrastene som oppstår mellom de stringente og mer formoppløsende partiene på lerretet gjør den visuelle opplevelsen sterk. Uro og harmoni møtes i en interessant ballanse som fastholder oppmerksomheten vår. Arkitekturen i kunstnerens bilder oppleves som mentale rom vi kan bevege oss inn og ut av, og hvor der pågår en drakamp mellom ulike krefter i oss.
Bjarne Melgaard (f. 1967) er en uredd provokatør som forsøker å finne forankring i en postmoderne, kaotisk verden der det meste er relativt. Kunstneren er kjent for sine ekspressive tegninger og malerier som utforsker menneskets dyriske sider i sterke, gjerne syntetiske farger.
De fire bannerne i utstillingen føyer seg inn i Melgaards kaotiske univers bestående av løsrevne koder og subkulturelle uttrykk hentet fra en skjødesløs samtid. De ble vist frem i borggården hos Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2005, som en del av Melgaards utstilling “Hello Maybe”. Melgaard ønsket å bevege seg bort fra å lage installasjoner for heller å dykke ned i tegnemediet, og oppfordret publikum til å ta med seg tingene han hadde stilt ut i gården. Bannerne kan ha vært laget i anledning Sao Paulo biennalen i 1998 eller utstillingen i Kiel 2002, der Melgaard brukte plastplakater eller presenninger i rommet. Deretter ble de innlemmet i Kunst på arbeidsplassens samling gjennom Blomqvist kunstauksjon høsten 2020.
Bannerne kommer uten noen form for instruks med hensyn til hvordan man skal anvende dem i rommet, og åpner slik sett for en befriende medbestemmelsesrett i måten vi tilnærmer oss dem som betrakter. De legger til rette for en ny måte å se verden på, og føyer seg lekent inn i en tradisjon som kan trekkes tilbake til 1917 da Marcel Duchamp plasserte et pissoar i et New York galleri og med dette grepet utfordret skillet mellom fin- og lavkultur, og ikke minst stilte det betimelige spørsmålet: «Finnes det en standard for hva som kan defineres som kunst?»
- Ingrid Wisløff Aars