A 230 - STREK STREK, PRIKK STREK, LINJE PRIKK STREK
Å tegne er en grunnleggende menneskelig uttrykksform. Den eldste tegningen som er funnet i verden er 73.000 år gammel, og lenge før skriftspråk fantes, ble tegning brukt som en metode for å kommunisere. Tegning er med andre ord ikke bare et kunstnerisk uttrykk, men også et iboende språk og potensial i oss mennesker. Siden 1400-tallet har papir vært det vanligste materialet å tegne på, og blyant, penn, tusj, pastell, kritt eller kullstift de vanligste verktøyene å tegne med. Gjennom tidene har de fleste kunstnere holdt tegningen nært til sitt bryst, enten som idéskisser eller forstudier til andre arbeider, eller som sin foretrukne kunstneriske fremstillingsform. Tegning peker både innover og utover, og manifesterer seg ikke bare som etterligning eller avbildning, men også som visuelle ideer, som refleksjon, som leting, som spørsmål, eller som et ønske om å lage spor. I utstillingen Strek strek, prikk strek, linje prikk strek møter vi tre kunstnere med hver sin tilnærming til tegning som medium. Felles for dem kan sies å være en refleksjon rundt tegning som allmennmenneskelig uttrykksform og som et verktøy for å forstå verden og seg selv. Der Mette Stausland bruker tegningen som en undersøkende metode og en måte å søke i erindringen etter et minne, et sted eller en idé, er tegning for Anne Rolfsen som en meditasjon – en måte å skape orden og system. For Inger Johanne Grytting er det følelsen av å sette blyanten til papiret, kjenne motstanden fra arket, og vite at hun skaper et spor hun forsøker å gjenskape, igjen og igjen.
Mette Stausland (f. 1956) arbeider hovedsakelig med blyant på papir. Tegningene hennes blir til gjennom en organisk prosess der hun legger til ved å tegne og ved å viske ut. Prosessen er som et søk, en reise, initiert av en nysgjerrighet på dette noe som oppstår i en oppdagelsesprosess. Hun begynner med en løs idé, og forsøker så å oppdage hva som utspiller seg på papiret. Stausland bearbeider papiret til det ytterste før hun kommer frem til en konklusjon. Streker og linjer som for det meste er visket ut, ligger lagvis under den endelige tegningen, og gjemmer på tidligere forsøk og historier. Arbeidene som oppstår, har med vilje en tvetydighet i seg og er på den måten åpne for fortolkning. I motsetning til abstraksjon er de ikke foredlede «essenser» av ting, men de fremkaller resonanser, indre bilder som også former vår faktiske visuelle opplevelse. Det kan være fjerne erindringer, noe kjent eller ukjent. Subjektet blir illusorisk, noe flyktig, som er vanskelig å fange. Eller noe som igangsetter fantasien. Det blir noe som oppstår mellom et spørsmål og et svar.
Mette Stausland har sin utdannelse fra Vestlandets Kunstakademi, Kunstakademiet i Stockholm, og Jan van Eyck Academie i Maastricht. Hun har hatt en rekke offisielle utsmykkingsoppdrag og en stor utstillingsaktivitet i inn og utland, senest på Charlottenborg Kunsthall, København og i München i Tyskland og i Aarau Kunsthaus i Sveits.
I sitt kunstnerskap er Anne Rolfsen (f.1946) kanskje mest kjent for sine Sentralkomposisjoner. Arbeidene tegnes med blyant og fargeblyant på spesiallagede kvadratiske ruteark og tar utgangspunkt i meditative tegneteknikker, inspirert av mandalaen, geometriske og matematiske tegninger, indiske yantraer og tibetanske tankaer. Tegningene blir utført direkte, uten planlegging, og når Rolfsen setter passerspissen i sentrum, er det nesten som om mønsteret allerede ligger klart i rutene, og tegningen tegner seg selv. Komposisjonene forholder seg til et sentrum og utfolder seg som et kaleidoskop på papiret. Motivene er preget av et system av former, farger, mønstre og symboler, de er ornamentale og kan minne om tradisjonelle håndverk som billedvev og broderi. Kunstneren beskriver arbeidsprosessen som en meditasjon, og det å tegne er for henne et fristed der hun frir seg fra den daglige bevissthet, der hun glemmer alt annet og der hva som helst kan skje.
Anne Rolfsen er utdannet fra Statens Håndverk & Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo på 70-tallet, der hun studerte tegning og maleri. Hun har deltatt på en lang rekke separat- og gruppeutstillinger. Rolfsen er innkjøpt av blant annet Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger og Nasjonalmuseet.
Inger Johanne Gryttings (f. 1949) arbeider kjennetegnes av den horisontale, repetitive streken. Med blyant på papir tegner hun med tette parallelle linjer, strek etter strek etter strek, til hele billedflaten er dekket. Hun arbeider etter bestemte prinsipper, der billedflaten deles opp i spalter, og hver tegning begynner i øverste venstre hjørne. Herfra streker hun seg nedover, for så å fortsette strekene videre i neste spalte. Før hver ny tegning definerer hun selvvalgte begrensninger som bidrar til å skape motstand i utførelsen. Gryttings arbeider kan umiddelbart fremstå som veldig like. På avstand ser de ensfargede og grå ut – men når vi studerer dem nærmere, trer streker frem, trukket over arket, i horisontale lag, fra topp til bunn. Noen tynne, andre tykke. De går parallelt, men nærmer seg hverandre med jevne mellomrom, og av og til avbrytes de helt. Dette skjer når blyantspissen brekker, og etterlater et hvitt lite tomrom som skaper et brudd i kontinuiteten. Med arbeidene sine ønsker Grytting å gjenskape følelsen av å legge igjen spor. Alle mennesker har en iboende trang til å lage spor, til å etterlate sitt avtrykk i verden. I Gryttings arbeider vitner hver eneste strek om kunstnerens tilstedeværelse, og hennes nærvær i arbeidene gjør dem ekspressive, på et lavt volum.