A251 - I arbeid med tiden
Utstillingen samler verk av ni kunstnere som på ulike måter undersøker forholdet mellom arbeid, tid og menneskelig erfaring. Gjennom tegning, tekstil, fotografi, skulptur og collage utforsker kunstnerne hvordan vi forstår oss selv og hverandre – i arbeidslivet, i hverdagen og i møte med samfunnets strukturer og forventninger.
Flere av verkene kretser rundt håndens arbeid og tidens spor – som i Elise Storsveens og Ane Lindholts tekstile refleksjoner over kropp, omsorg og innsats, eller i Ali Shahs Gallefoss’ skulpturelle utforskning av møtet mellom håndverk og materialets egen vilje. Andre, som Charlotte Rostad og Linn Svensson, undersøker menneskets søken etter mening, kontroll og retning i en kompleks verden.
Hos Anja Niemi og A K Dolven blir spørsmål om tid og identitet sentrale – hvordan vi forandres, bevares og trer frem i møte med oss selv og andre. Samtidig utforsker Sarah Kazmi og Øyvind Torseter fellesskap, arbeid og historie gjennom migrasjonens erfaringer og kontorets hverdagsliv. Kazmi ser på hvordan historien om pakistansk arbeidsinnvandring til Norge – ofte oversett – kan fortelles og arkiveres på nye måter som åpner for flere stemmer. Torseter, på sin side, undersøker arbeidets rolle i hverdagen, og hvordan det former både våre tanker og vår identitet.
Utstillingen markerer også Kpas 75-årsjubileum i 2025, og viser hvordan samfunn og arbeid har endret seg gjennom disse tiårene – fra faste rammer og rutiner til dagens komplekse, flerdimensjonale virkelighet.
Tid er et grunnleggende tema i A K Dolvens (f.1953) kunstnerskap, hvor hun undersøker tidens mange former – fra naturens geologiske tid til menneskets flyktige øyeblikk. Gjennom medier som fotografi, film og lyd skaper hun en poetisk dialog mellom fortid, nåtid og fremtid. Dolvens arbeid balanserer det formelle og følelsesmessige, og inviterer til refleksjon over hvordan minner og tid lagres og oppleves.
Et godt eksempel er verket one day more, som er en skive av skjært arktisk marmor på størrelse med en VHS-kassett. Marmorets farger minner om morgenlys eller kveldssol og bærer med seg millioner av års tid. Denne eldgamle marmoren møter videokassettens lagring av timer og minutter, sammen med kunstnerens håndskrift med blyant – skrevet her og nå. Verket blir et møte mellom ulike tidsskalaer og minner, og fungerer som en påminnelse om at vi har én dag til.
Gjennom slike møter mellom tidens materialer utforsker Dolven hvordan tid kan oppleves både som noe evig og forbigående, og hvordan øyeblikk og minner blir bevart i både naturen og menneskets handlinger.
Linn Svensson (f. 1991) arbeider hovedsakelig med broderi og quilt for å utforske temaer knyttet til identitet, relasjoner og samfunnsroller. Arbeidene hennes portretterer menneskefigurer i ulike landskap eller tomrom, der en gjennomgående karakter er den dresskledte mannen. Svenssons dresskledte menn fremstilles i ulike situasjoner og samspill, og i motivene møtes det alvorlige og det absurde – som en astronaut som svever i verdensrommet, eller en mann innestengt i et glassrør. Menneskets sårbarhet – det latterlige, desperate og iblant absurde – danner et bakteppe for mange av Svenssons stiliserte tablåer. Motivene rommer både humor og alvor, og peker mot større spørsmål om eksistens, teknologi og makt.
Under overflaten er det samtidig et undersøkende blikk på ideologi og samfunn, men uten en moraliserende dimensjon. Svensson bevarer en ambivalens og nysgjerrighet, der enkelte figurer – særlig den dresskledde mannen, kanskje fra kontorverdenen – stadig vender tilbake. For kunstneren er han en arketyp, han fremstår både kjent og fremmed, og blir et bilde på menneskets rolle i et system preget av kontroll, ambisjon og sårbarhet, utført i et ladet materiale.
De fargesterke broderiene, sydd med ullgarn på grov, ubleket lin spent opp på trerammer, holder seg som regel i små formater (13–40 cm brede). Dette skaper tette, intime billedrom der enkeltfigurer isoleres, noen ganger innenfor geometriske former.
Gjennom tekstile teknikker undersøker Svensson menneskets tilstand i en urolig tid. Det tekstile materialet – tradisjonelt sett knyttet til det feminine og hverdagslige – blir et redskap for å stille spørsmål ved etablerte hierarkier mellom kunst og håndverk. Slik skaper hun rom for nye fortellinger om hvem vi er, og hvordan vi forholder oss til hverandre.
Broderiet Man in Staircase skildrer en mann i dress som står nederst i en trappeoppgang, med koffert i hånden og blikket rettet mot trappeoppløpet. En tilsynelatende enkel scene som åpner for refleksjon rundt forventninger, bevegelse, venting og kanskje et ønske om forandring.
I skulpturen Fingre i sand (en) undersøker Ali Gallefoss (f.1989) forholdet mellom håndverk, prosess og materialets egen tid. Verket består av en støpt metallform som hviler på en naturlig stein – et møte mellom industrielt bearbeidet materiale og geologisk varighet. De metalliske formene kan minne om fingre, som om de griper etter, støtter seg til eller vokser ut av steinen.
Gallefoss arbeider ofte uten en fast plan, og lar materialene selv være medskapende i prosessen. Formen oppstår gjennom støping i sand, der flytende metall får finne sin egen vei før det stivner. Denne åpne og intuitive metoden gjør selve prosessen synlig: håndens arbeid, varmen, tyngden og tiden er alle tilstede i den ferdige skulpturen.
Gjennom dette møtet mellom det flyktige og det varige reflekterer Gallefoss over arbeidets natur – mellom kontroll og tilfeldighet, mellom det som formes og det som motsetter seg form. Steinen bærer spor av naturens langsomme tid, mens metallet vitner om det intense øyeblikket av menneskelig inngrep.
Fingre i sand (en) kan leses som en poetisk kommentar til hvordan tid, materiale og arbeid alltid henger sammen: Hvert avtrykk, hver ujevnhet, er et resultat av både menneskelig og materiell innsats.
Mun Meetha Karien er en fotokollasje av Sarah Kazmi (f.1990) som utforsker to hovedideer: ønsket om å få et stykke av kaken og det å skape historie. Ved å gjenfortelle en scene med kakeskjæring, inviterer verket oss til å reflektere over hvem som får delta i å forme historien før den blir fortalt og delt. Det stiller det viktige spørsmålet: Det stiller det viktige spørsmålet: hvem blir invitert til å delta i utskjæringen av historien før den konsumeres?
Kazmis arbeid fokuserer på historien om pakistansk arbeidsinnvandring til Norge, som startet på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. Mange migranter kom fra Kharian i Gujrat-distriktet og bosatte seg rundt Oslo. De jobbet ofte i serveringsbransjen — som oppvaskere, kjøkkenassistenter og kokker — og åpnet senere egne butikker og restauranter. Disse tidlige jobbene utgjør en viktig, men ofte oversett, del av Norges migrasjonshistorie.
Tittelen Mun Meetha Karien, som betyr «å gjøre munnen søt» på urdu, refererer til en sørasiatisk tradisjon med å dele søtsaker ved viktige livshendelser som fødsel, bryllup eller hjemkomst. Denne delingsgesten symboliserer feiring og tilknytning, og Kazmi bruker den til å utforske hvordan migrasjon, tilhørighet og fellesskap utvikler seg over generasjoner.
Gjennom mat og språk fremhever Mun Meetha Karien erfaringene til pakistanske migranter og deres etterkommere. Verket er en del av en større kunstnerisk praksis som ser på arkiver ikke bare som steder for oppbevaring av historie, men som rom som kan utfordres og formes på nytt for å inkludere flere stemmer og historier.
Elise Storsveen (f.1969) arbeider hovedsakelig med tekstil, hvor hun kombinerer tradisjonelt håndverk med samtidige uttrykk. Hennes praksis utforsker kroppens fysiske og psykologiske tilstander, med særlig fokus på hvordan arbeidsprosesser preger både kropp og sinn. Gjennom frihåndssøm og maleri på tekstil skaper hun verk som formidler kroppens intensitet og det taktile nærværet i hverdagslige og arbeidsrelaterte bevegelser.
Arbeidshånd I er et tekstilverk som undersøker kroppens rolle i arbeidsprosesser, med vekt på tidens betydning i både fysisk og mentalt arbeid. Verket består av en håndsydd form i bomullsstoff, fylt med nylonvatt, der omriss og linjer er sydd som frihåndstegninger med symaskin. Fargene påføres med pensel og akrylmaling, som fremhever de dynamiske linjene og gir verket liv.
Gjennom dette arbeidet formidler Storsveen hvordan hendene fungerer som aktive verktøy – bærere av erfaring, intensitet og følelser i arbeidslivet. Formen og teksturen antyder svette, kraft, frustrasjon og styrke, og skaper et kroppslig og taktilt møte med arbeidskraften. Arbeidshånd I reflekterer det usynlige og ofte uverdsette arbeidet som utføres daglig, og viser hvordan tid, kropp og arbeid veves sammen i en kontinuerlig prosess.
Storsveen bruker tekstilet som en forlengelse av kroppen, og lar stoff, tråd og maling bli et medium for å uttrykke kroppens erfaringer og relasjoner til tid, belastning og innsats. Hun arbeider ofte med former som minner om kroppsdeler, og skaper en dialog mellom det materielle og immaterielle, det synlige og usynlige arbeidet.
Ved å utnytte stoffets mykhet og sømmens linjer, skaper Storsveen verk som både er sårbare og kraftfulle, og som inviterer til refleksjon rundt kroppens arbeidskraft og dens mangefasetterte betydning i en moderne kontekst.
Glitch av Ane Lindholt (f.1985) er laget i digitalvev med bomull, metall og nylon, og bygger på den tradisjonelle vaffelbindingen – en teknikk ofte brukt i kjøkkenhåndklær som gir stoffet struktur og dybde. Ved å veve inn metalltråder fornyer Lindholt denne klassiske teknikken og skaper et nytt uttrykk som både hedrer og utfordrer konvensjoner.
Ordet glitch betyr funksjonsfeil, men i tekstilkunst kan det også være en metode. Her brukes glitchen som et virkemiddel for å forstyrre og stille spørsmål ved normer og forventninger, særlig knyttet til arbeidsliv og omsorgsroller. Verket fungerer som en materiell og visuell markør som anerkjenner menneskets kompleksitet – som arbeidstakere, foreldre og omsorgspersoner samtidig.
Ved å bruke en vevteknikk assosiert med hjemlig arbeid, peker Lindholt på det ofte usynlige og lavt verdsatte arbeidet som utføres i det private rom. Metalltrådene introduserer en rytmisk forstyrrelse i stoffet – en glitch – som minner om digitale feil, men som her blir et poetisk bilde på det uperfekte, det krevende og det mangefasetterte ved hverdagslivets balanse mellom omsorg og krav.
Lindholt utforsker, i likhet med flere av de andre kunstnerne i utstillingen, hvordan arbeid, identitet og tid materialiseres gjennom håndverk og hverdagslige objekter. Glitch inviterer til refleksjon rundt det skjøre, men sterke i vår daglige innsats – og hvordan det nettopp er i sprekkene og bruddene at nye historier og verdier kan oppstå. Lindholt studerer materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Hennes arbeid har klare paralleller til Elise Storsveen, som også bruker tekstil for å undersøke kroppens rolle i arbeid og omsorg. Begge kunstnere gjør det hverdagslige og kroppslige håndgripelig, og gir materialene – enten det er bomull, tråd eller vatt – en emosjonell og taktil kvalitet. Der Storsveen viser hendene som bærere av intensitet og erfaring, synliggjør Lindholt hvordan tekstile tradisjoner kan romme både omsorgsarbeid og opprør.
Øyvind Torseter (f.1972) arbeider i grenselandet mellom tegning, fortelling og billedkunst. Han er kjent for sin egenartede strek og for hvordan han kombinerer humor og eksistensiell undring i både bøker og selvstendige verk. Torseters bilder og illustrasjoner er utført ved hjelp av både tradisjonelle og digitale billedteknikker. I enkelte sammenhenger forholder han seg til en handlingsorientert tekst, mens han andre ganger leker seg med en fri, eksperimenterende form for tegning – slik som i Hodearbeidere.
I Hodearbeidere åpner Torseter bokstavelig talt hodet for oss. Inne i den store hodeformen ser vi et mylder av små figurer i røde frakker som arbeider, undersøker, bygger og reparerer. De fremstår som små arbeidere travelt opptatt med å holde hjernen i gang – et bilde på alt som foregår i tankene våre.
Verket henter sin form fra kontoret og arbeidsplassen – et miljø preget av rutiner, systemer og forventninger. Det er her vi tilbringer mesteparten av tiden vår; dag ut og dag inn forholder vi oss til de samme rammene, handlingene og strukturene. Gjennom sitt lekne blikk spør Torseter: Hva forteller dette om oss? Hvordan formes mennesket av sitt arbeid, og hvordan former arbeidet vår måte å tenke på?
Charlotte Rostad (f. 1984) arbeider i skjæringspunktet mellom tegning, tekst og romlige installasjoner. Hun er særlig kjent for sine store, detaljerte tegninger og for hvordan hun lar arkitekturen i utstillingsrommet bli en aktiv del av verkene.
Gjennom tegningen utforsker Rostad menneskets måte å orientere seg i verden på – hvordan vi forstår oss selv og hverandre, og hvordan vår tillit til «det vi tror vi vet» former virkelighetsoppfatningen vår. Motivene springer ut fra både personlige erfaringer, fotografier og funnet materiale, og spenner fra det intime til det dokumentariske og historiske.
Et gjennomgående tema i kunstnerskapet er ideen om uvitenhet – ikke som et fravær av kunnskap, men som et rom for refleksjon og nytenkning. Rostad undersøker hvordan kollektive forestillinger, som religion, penger eller menneskerettigheter, blir virkelige fordi vi som samfunn tror på dem, og hvordan vi skaper enkle fortellinger om fortiden for å forstå en kompleks verden.
I serien Påminnelse arbeider hun med korte tekster og notater uten tydelig avsender eller mottaker. Betrakteren må selv fylle tomrommene og skape mening. Serien er pågående og stadig nye påminnelser kommer til.
Rostad er opptatt av hvordan vår oppmerksomhet formes og utfordres i en tid hvor fokuset stadig brytes. For henne er kunsten et motrom – et sted som krever tid, både i prosessen og i møtet med verket. Tegningen, med sine mange lag av streker og tanke, blir et bevis på tiden den tar og et rom for undring. I tillegg har tegning en kobling til den utprøvende, uferdige tanken. Tegning har tradisjon for å bli sett på noe som er ‘på vei’ til noe annet, og kan sees på som tankeeksperimenter, som en form for billedlig essay
Rostad er også interessert i forholdet mellom tekst og tegning – hvordan skriften som visuelt motiv påvirker måten vi leser på. I møtet mellom tegning, tekst og betrakter oppstår nye betydninger, der lesningen blir en felles erfaring.
Anja Niemi (f. 1976) er en norsk fotograf med en dyp fascinasjon for forvandling. Med utgangspunkt i barndommens interesse for skuespill og historiefortelling, bruker hun fotografiet som et verktøy til å gi liv til egne fortellinger og karakterer. Gjennom nøye iscenesatte tableaux vivants – levende tablåer – skaper hun selvportretter der hun selv trer inn i rollene hun har formet. I fotoseriene hennes møter vi karakterer som «cowboyen», «Darlene», «hotellgjesten», eller «The Starlets» (som best oversettes til unge, lovende stjerner på norsk), dette er overpyntede damer som vil fremstå som perfekte. De er dukkeaktige og uttrykksløse på en måte som skjuler enhver følelse av selvet. Dette skaper en flyktighet over eksistensen til hver karakter. Ansiktene i bildene er skjult, og med dette grepet vender hun blikket bort fra det personlige og inviterer i stedet til refleksjon rundt identitet og menneskelighet. Niemi er opptatt av kontrastene mellom hvordan vi ønsker å fremstå, og det om er vårt sanne selv. Hun ønsker å snakke om hvordan det er å være menneske, hvordan det er å være kvinne – men aldri om hvordan det er å være henne selv. Hennes egen verden forblir bevisst utydelig – et gåtefullt bakteppe for fortellingene hun formidler.
Niemi arbeider med naturlig lys og nøye etterarbeid for å forsterke de fiktive universene hun skaper – en balansegang mellom skjønnhet og mystikk, realisme og teater. Hun arbeider helt alene, med et arsenal av parykker og kostymer, og reiser til steder over hele verden for å skape fascinerende, gåtefulle og ofte surrealistiske tablåer som utforsker temaer som identitet, kvinnelighet, skjønnhet, galskap og besettelse. Bildene er mørkt humoristiske, til tider dypt underlige, men alltid fengslende og ofte vakre. Den gjennomførte oppmerksomheten på detaljer – fra gjenstandene i rommene til omgivelsene de befinner seg i – formidler universelt gjenkjennelige fortellinger om kvinner som ikke egentlig finnes, men som likevel føles velkjente.