A255 - Fugler, fabeldyr og andre figurer
Hva har en en sjøfugl, hest og et hus med ansikt til felles? Alle er de å finne i denne utstillingen, som samler ti grafikere med en viktig plass i norsk kunsthistorie.
Den eldste, Rolf Nesch, ble født i 1893, mens Bjørn Ransve og Jan Baker fortsatt er aktive i dag. Tyngdepunktet ligger i etterkrigstiden, da grafikken fikk en ny og sentral plass i norsk kunst.
Kunstnerne arbeidet i ulike teknikker: tresnitt, litografi, kaldnål og metalltrykk. Likevel har de mye til felles i formspråket. Motivene er forenklet og stilisert, bygget opp av klare flater, tydelige linjer og et ofte dekorativt eller ornamentalt preg.
Mange av kunstnerne har latt seg inspirere av dyrenes verden. Vi møter fugler, insekter, hester, aper og fabelvesener, fra Lillebet Foss’ levende dyrestudier og Svallaug Svalastogas sjøfugler til Rolf Neschs totemaktige skikkelser og Paul René Gauguins fantasifulle dyreverden. Andre retter blikket et annet sted. Else Hagen skildrer mennesker i arbeid og fellesskap, Per Kleiva tar opp samfunnet vi lever i, og Jan Baker bygger opp et hus som like gjerne kan leses som et ansikt.
Paul René Gauguin (1911–1976) var en dansk-norsk kunstner, og barnebarn av den kjente franske kunstneren Paul Gauguin. Han er mest kjent for sine fargetresnitt, materialbilder og metallskulpturer, og for sin eksperimentering med ulike trykketeknikker og materialer. I 1947 fikk han sitt gjennombrudd som grafiker gjennom en separatutstilling i Galleri Per i Oslo, noe som plasserte ham som en pioner innen den norske tresnittskolen. Tresnittskolen var forankret i en felles overbevisning om tresnittets potensial for å nå ut til folket, fordi det ble sett som et rimelig og demokratisk alternativ til det eksklusive oljemaleriet. Gauguin var en politisk orientert kunstner, og ofte var det tidens store sosiale og politiske hendelser som kom til uttrykk i symbolsk ladede motiver. Insekter, fugler, dyr og fabelvesener er gjennomgående figurer i Gauguins kunst. Arbeidene hans kjennetegnes av en humoristisk og livlig strek og er fantasifulle og dekorative i uttrykket.
Lillebet Foss (1930–2017) var tegner, grafiker, maler og billedhugger, og en av våre fremste dyretegnere. Hun studerte ved Académie Julian i Paris og ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og debuterte i Unge Kunstneres Samfund i 1960. Med tegnesakene reiste hun fra Europas dyrehager til Kairo, Bagdad, Sri Lanka og Anatolia, og hun skildret dyr med en innlevelse og lekenhet som få andre. Dyreskildringene hennes står i tydelig kontrast til tegninger fra zoologiens historie, som er preget av et behov for å systematisere naturen. Foss ønsket å være nær og nærværende, og å lære dyrene å kjenne gjennom sansningen. Hun nektet å tilpasse seg forventningene fra kunstverdenen og det norske samfunnet. Vaskebjørnen var hennes totemdyr. Hun etterlot seg tusen på tusen av studier, skulpturer, notater og grafiske blad, utført med vidd, virtuositet og en eksepsjonell følsomhet for det som lever.
Svallaug Svalastoga (1920–1978) var en norsk maler og grafiker, utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi i Oslo. Selv om hun arbeidet med både olje og akvarell, er det først og fremst som grafiker hun har satt spor etter seg. Særlig er hun kjent for sine fargetresnitt, der naturens former og farger blir til stiliserte, rytmiske komposisjoner med et nesten ornamentalt preg.
I verkene hennes møter vi gjerne forenklede motiver av fugler, blomster, steiner og fjellformasjoner. Formene er tydelige og konsentrerte, og hovedmotivet er ofte plassert langt fram i bildeplanet, tett på betrakteren. Med en begrenset fargepalett, dominert av jordfarger, skaper Svalastoga bilder som forener det dekorative med en sterk sans for naturens egenart og rytme.
Naturen var en viktig inspirasjonskilde for Svalastoga. Hun hentet motiver fra hjemtraktene i Telemark, der hun ble født, men også fra det værharde kystlandskapet lenger nord. I 1966 kjøpte hun det gamle handelshuset på Borgvær i Vestvågøy i Lofoten. Her fant hun et landskap rikt på motiver, og naturen, havet og sjøfuglene i området fikk en tydelig plass i kunsten hennes.
Per Kleiva (1933–2017) var en av våre mest markante billedkunstnere. Grafikken, maleriene og skulpturene hans kunne alle ha samfunnskritiske budskap, men Kleiva arbeidet også med stiliserte landskap og poetiske motiver der menneskets behov for fellesskap og nærhet sto sentralt. Møtet med popkunsten i 1964 frigjorde Kleiva kunstnerisk. Popkunsten tok i bruk dagliglivets objekter, reklame, tekster og fotografier. Dette ga ham mulighet til å uttrykke sitt samfunnsengasjement gjennom direkte, ironiske og hardtslående virkemidler. I årene med kunstnergruppen GRAS rettet angrepene seg særlig mot amerikanernes krigføring i Vietnam, og generelt uttrykker motivene hans en sosialistisk holdning.
De figurative motivene i Kleivas senere grafikk og materialbilder var en videreføring av dette. Bildene speiler trusselen om naturødeleggelse og ødeleggelsen av urfolks kultur, men de handler også om nærhet mellom mennesker. Titlene er gjerne poetiske og forteller noe om samfunnet vi lever i.
Enten bildene var figurative eller ikke, ser motivene ut til å ha oppstått som visjoner Kleiva senere forsøkte å gjenskape, mer enn som illustrasjoner av en idé eller et standpunkt.
Else Hagen (1914–2010) var en viktig norsk billedkunstner som satte spor etter seg, særlig gjennom store utsmykninger i offentlige bygg. Selv om hun er mest kjent for sine monumentale veggmalerier og utsmykninger, blant annet på Stortinget, rommer kunstnerskapet hennes også en betydelig produksjon av grafiske trykk. Grafikken var svært viktig for Hagen fordi den ga henne mulighet til å utforske variasjoner over samme tema, og hun brukte mediet til å gjøre budskapet sitt tilgjengelig for et bredere publikum.
De grafiske arbeidene hennes preges av det samme tydelige formspråket og humanistiske innholdet som de større verkene. Hun benyttet seg ofte av teknikker som tresnitt og litografi, og motivene kretset gjerne rundt mellommenneskelige relasjoner, arbeid og natur. Trykkene har en stilisert og ofte geometrisk karakter, med en bevisst bruk av flater og linjer som gir komposisjonene ro og balanse.
Ludvig Eikaas (1920–2010) var en av etterkrigstidens mest markante kunstnere. Han var både grafiker, maler, skulptør og konseptkunstner. Eikaas var kjent som en utprøvende og spontan kunstner som aldri slo seg til ro med én teknikk eller ett bestemt uttrykk. Denne evnen til variasjon har gitt ham en sterk posisjon i norsk kunsthistorie.
I maleriene sine var han blant de første her i landet som arbeidet rent nonfigurativt. Til å begynne med var formene gjennomgående enkle og nesten geometriske, i et begrenset fargespekter. Med tiden løste han opp det strenge uttrykket i mer spontane komposisjoner, som ga rom for friere tolkninger. Tegningene, akvarellene og grafikken hans var ofte figurative, med dyr, mennesker, landskap, musikk og portretter som gjennomgående temaer.
Rolf Nesch (1893–1975) regnes som en av de mest nyskapende grafikerne i norsk kunsthistorie, og han er kjent som opphavsmannen til metalltrykket. I stedet for å gravere i platen bygget han opp motivene av utklipte metallbiter, tråd og netting, som han loddet eller la direkte på platen. Resultatet er trykk med dype preg og en nesten skulpturell overflate, noe som kommer tydelig fram i teksturene i arbeidene i utstillingen. Figurene hans er ofte stiliserte, nesten totemaktige vesener, der fugler, dyr og mennesker smelter sammen med ornamentikk og mønstre. Fargene er lagt i klare, avgrensede felt, og samspillet mellom flate, struktur og dekor gir bildene en lekende og nesten folkekunstnerisk karakter. Nesch ble født i Tyskland, men kom til Norge i 1933, på flukt fra nazistenes kunstpolitikk, og bosatte seg senere i Ål i Hallingdal.
Bjørn Ransve (f. 1944) er en norsk billedkunstner som hovedsakelig arbeider med maleri, grafikk og tegning. Han har gjennom flere tiår markert seg som en av Norges mest allsidige samtidskunstnere, og er kjent for sin store variasjon i både motiv og uttrykk. I motivkretsen hans finner vi blant annet figurer som harlekiner, kentaurer, hester og aper. Disse motivene er ofte løsrevet fra en større sammenheng, enten det er et rom eller en kropp. Det er hoder og kroppsdeler som svever i det store intet. Ransve er også kjent for sine rent nonfigurative bilder med hvite striper på svart bunn og abstrakte farge- og flatekomposisjoner. Til tross for stor bredde i motiv og format dukker eldre motiver gjerne opp i nye, beslektede former. Men bildene kan alltid gjenkjennes som Ransves: fokuset på en figur, et objekt eller en form stilt opp mot en bakgrunn.
Jan Baker (f. 1939) er maler og grafiker, og han har arbeidet med grafikk gjennom hele sin karriere. Han har ofte brukt kaldnålsradering, men har også utviklet en egen blandingsteknikk, og mange av arbeidene hans har innslag av gull, sølv eller metall. Baker trykker selv, noe påskriften «Tiré par l’artiste» på et av arkene i utstillingen viser. «Portrett av et hus» fra 1971 viser et hus bygget opp av oppstykkede flater med riss og skrift, der fasaden også kan leses som et ansikt. Bildene hans beveger seg ofte mellom det virkelige og det drømmeaktige.