A 060 - Ibsen
I forbindelse med Ibsenåret 2006 inviterte forlaget Art Pro seks norske samtidskunstnere til å lage personlige tolkninger av Henrik Ibsens mest spilte dramaer. Hver kunstner ble invitert med et bestemt skuespill i tankene. Innfallsvinklene til Ibsen er mange, og utstillingen viser hva som kan skje når en billedkunstner får i oppdrag å bruke Norges fremste dramatiker som inspirasjon.
Tore Hansen (f. 1949) har en forkjærlighet for kontrasten svart-hvitt, noe som også kommer til uttrykk i hans Ibsentolkninger. Hans formspråk består gjerne av enkle, tegneaktige figurasjoner med referanser til blant annet helleristningskunst. Hansen har lenge vært opptatt av den lokale fortellertradisjonen og motiver knyttet til Grue Finnskog der han bor og arbeider. I forbindelse med Ibsenprosjektet ble han bedt om å tolke En Folkefiende. Ibsens stykke kan sies å handle om konfrontasjoner mellom sannhet og løgn, idealer og hykleri som oppstår når nytt møter gammelt i et lite lokalsamfunn. Dramaet har et til dels karikert typegalleri med komiske aspekter som Hansen særlig griper fatt i. I likhet med en rekke av sine andre bilder, har Hansen også i sin Ibsentolkning forsøkt å forenkle for å skape et bilde ”på noe” og ikke ”av noe”.
Bjørn Carlsen (f. 1945) har med sin egen, svært personlige stil sikret seg en sentral plass i nyere norsk kunsthistorie. Han tilhører en generasjon norske billedkunstnere som kom på banen på 1970-tallet, en tid hvor det figurative uttrykket begynte å vende tilbake til maleriet. Selv om Carlsen gjerne blir betraktet som hovedmannen i den nye norske ekspresjonismen, har han imidlertid selv påberopt seg nærmere bånd til surrealismen enn til ekspresjonismen. En stor del av referansene man kan finne i Carlsens bilder er imidlertid hentet fra moderne kultur. Blant annet Donald Duck-figuren, et symbol på en kulturell og åndelig forflatning i følge kunstneren, er en gjennomgangsfigur som også dukker opp i Carlsens frittstående tolkninger av Ibsens Vildanden. Carlsen har en forkjærlighet for det groteske og skremmende. Dette står i et spenningsforhold til de estetiske egenskapene som man alltid finner hos Carlsen, kanskje særlig i form av en kraftig og kontrastrik fargebruk. Denne kontrasten mellom det estetiske og det heslige finnes også Carlsens Vildanden-bilder.
Therese Nordtvedt (f. 1953) var en del av et nyskapende kunstnermiljø i Trondheim på 1970-tallet. Hun var spesielt bevisst på å hevde kvinnelige kunstneres rettigheter til å bli behandlet på lik linje med sine mannlige kollegaer i en mannsdominert kunstverden. I likhet med en rekke andre kvinnelige kunstnere på den tiden var Nortvedt også kritisk til maleriet, og hun markerte seg først som grafiker. Dette mediet har hun stadig vendt tilbake til. Fra tidlig på 1980-tallet, en periode Nortvedt var tilknyttet kunstnerlivet i East Village i New York, ble allikevel maleriet hennes viktigste medium. Nortvedt har i alle år hatt en interesse for teater og kostymer som har satt sitt preg på hennes kunst. Innlevelsen i kvinners verden går også som en rød tråd gjennom Nortvedts produksjon. Barn og kvinner har alltid vært sentrale motiver i hennes arbeider. Nortvedts illustrasjoner til Et dukkehjem, som ensidig fokuserer på kvinneskikkelsen i Ibsens drama, fremstår derfor som typiske for hennes verk som helhet. Tolkningene av Et dukkehjem er i stor grad direkte relatert til teksten, noe som understrekes ved at Nortvedt har innlemmet direkte sitater i bildene: It´s all the fault of a feather-brained woman!
Thomas Knarvik (f. 1969) har studert klassiske maleteknikker i Firenze, og ved Statens Kunstakademi gikk han i en egen klasse opprettet for figurativ kunst. Til tross for denne bakgrunnen og selv om hovedtyngden av Knarviks malerier og grafiske arbeider har et figurativt utgangspunkt, eksperimenterer han samtidig med abstrakt maleri og mange av hans arbeider ligger nettopp i spenningsfeltet mellom figurasjon og abstraksjon. Denne sammensmeltingen av det figurative og det abstrakte finner man også i de tolkninger av Hedda Gabler som Knarvik har laget til Ibsenprosjektet. Disse bildene er også preget av Knarviks karakteristiske palett dominert av dempede jordfarger med sorte konturer. I likhet med flere av de andre kunstnerne som har vært engasjert i Ibsenprosjektet har også Knarvik unngått å opprette en direkte bro mellom bilde og tekst i sine tolkninger av Ibsens drama. Det er først og fremst de underliggende spenningene og undertrykte følelsene i Hedda Gabler som han griper fatt i.
Ulf Nilsens (f. 1950) kunstnerskap er komplekst og hans bilder er preget av en blanding av stilarter og en ambisjon om at et bilde også skal formidle en idé. Han blir gjerne omtalt som en av de fremste fortellerne i norsk samtidskunst. Tidlig i sin karriere arbeidet Nilsen særlig med tegninger som hadde lett abstraherte figurgrupper og stilleben som motiv. Nilsen har lenge vært opptatt av menneskets forhold til de fire elementene luft, ild, jord og vann. I likhet med Ibsen i Fruen fra havet ser også Nilsen havet som en metafor for dypet i ens eget indre. Blåtonene er fremtredende i disse bildene, og motivene minner mye om serien Water Echo fra 2002 og Isbadere fra 2000 som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 2003. Nilsens første resultat av å nærme seg Ibsens drama var de to litografiene med tittelen Ellida som henspiller på stykkets hovedperson Ellida Wangel. Det ene viser Ellida som står og ser utover havet. Nilsen har beskrevet henne som en som venter og som våger å erkjenne sine egne følelser. Det andre litografiet viser Ellida med blikket ned mot havet, inn mot vannets understrømninger, som et speilbilde av hennes indre.
Hanne Christiansen (f. 1948) har sitt kunstneriske ståsted i nyfigurasjonen. Hun kombinerer imidlertid gjerne det figurative med det abstrakte, og formutviklingen i hennes arbeider har gått mer og mer i retning av forenkling. Ofte kan man finne en spenning og dramatikk i Christiansens bilder i relasjonen mellom en sentral figur og ensfargete flater, nesten som om figurene opptrer på en scene. Dette formprinsippet finner man igjen i hennes Ibsentolkninger. Farger har en svært sentral plass i Christiansens arbeider og brukes som et stemningsskapende element. Hun kretser ofte rundt eksistensielle temaer – individets gleder og sorger. Mange av Christiansens bilder har et element av ensomhet. Ensomhet og lengsel er også noe hun leser ut av Peer Gynt, og dette er utgangspunktet for flere av hennes tolkninger av Ibsens kjente skuespill. Christiansen skriver om sine bilder: Peers valg er styrt av hans helt grenseløse egoisme og selvrettferdighet, og fører ham lenger og lenger ut i ensomhet. Christiansen har utstyrt Peer Gynt med matroslue og dress, kanskje et bilde på den umodne, uferdige og ansvarsløse Peer.
—
Utstillingen har én billedstørrelse og er i trerammer
65 × 90cm høyde og bredde