A 080 - Norsk nonfigurativ kunst
Utstillingen viser en samling nonfigurativ grafikk. Den nonfigurative uttrykksmåten kom for fullt inn i norsk kunst på 50-tallet, men var mindre merkbar innenfor grafikk enn maleri. Lenge var det mest figurative verk å se på Høstutstillingen, som var det stedet der grafikerne lettest fikk vise seg fram. Kunstnerne i denne utstillingen er noen av pionerene innenfor norsk nonfigurativ grafikk. Mange av verkene ble skapt på 1970-tallet, en tid som ses på som glanstiden i norsk grafikk. Et utvalg av de spennende kunstnerne presenteres nærmere her.
Gudrun Kongelf (1909-1987) var en av de første kunstnerne her i landet som arbeidet i et nonfigurativt formspråk. Tidlig på 50-tallet var hun opptatt av dynamikk bygd på geometri, og lot de rene fargene rødt, grønt, blått, hvitt og svart understreke dynamikken, som vi ser i hennes arbeid fra 1953. Senere lar hun myke kurver flette seg i hverandre, oppløse seg og dukke fram igjen, noe vi kan se tilløp til i verket fra 1958.
Herman Hebler (født 1911) arbeidet med silketrykk ved siden av tegning og maling. Han ble tidlig opptatt av et sterkt abstrahert formspråk, men verkene hadde ofte organisk baserte former. Siden tidlig på 70-tallet har verkene hans vært preget av stramt tilskårne og balanserte sammenstillinger av enkle former, ofte med få fargekombinasjoner som i ”Grønt-gult” fra 1970. Hebler er kjent for å ha startet de internasjonalt kjente grafikkbiennalene i Fredrikstad sammen med sin kone. Biennalene var et viktig møtested for norske grafikere.
Ove Stokstad (født 1939) har vært både professor ved Kunstakademiet i Trondheim og leder av grafikkavdelingen. Han veksler mellom ulike teknikker og uttrykksformer i sitt virke som grafiker, og er særlig opptatt av billedspråkets samklang med de ulike teknikkenes metodiske og materielle særpreg. Han ser silketrykk som en teknikk å uttrykke nonfigurative billedideer gjennom, som I ”No name blues II”. Stokstad er også jazzmusiker, og både titler og det formale i verkene gir ofte assosiasjoner til musikk. Det formale knyttes til grunnelementer i musikken som rytmer og harmoni/disharmoni.
Sidsel Westbø (født 1943) har arbeidet mest med grafikk, og da særlig med silketrykk. Hun var på 1970-tallet blant annet elev i grafikklassen under Arne Malmedal, som vi også kan se et verk av i utstillingen. Westbø anvender enkle og stramme geometriske former som skaper optiske effekter. Ved å eksperimentere med farger og sammenstillinger skaper hun dybde i verkene, som i ”Komposisjon” fra 1971.
Roar Wold (1926-2001) var sammen med Lars Tiller elev av Fernand Léger i Paris på 1950-tallet. Léger påvirket mange unge trønderske kunstnere på 50-tallet, og bidro trolig til den sterke orienteringen mot formale problemstillinger. Wold beveget seg på 1960-tallet stadig mer mot det nonfigurative med geometriserende former og komposisjoner, og utforsket også enkle fargeklanger. Senere brakte han stadig flere farger inn i verkene, og hans koloristiske talent kom gradvis til syne.
Lars Tiller (1924-1994) viste tidlig interesse for komposisjon og maleriske strukturer. Han var blant annet elev av Matisse-eleven Jean Heiberg på 1940-tallet, og ble da også opptatt av formale problemstillinger. Under Heibergs innflytelse la han seg til en blond koloritt dominert av blått, som i verket vi ser i utstillingen.
Arne Malmedal (1937) arbeidet først figurativt, før han gikk over mot å undersøke formale og koloristiske muligheter. På 1960-tallet beveget han seg mot abstrakte synteser av landskapsinntrykk, og rendyrket samtidig de grafiske virkemidlene i samsvar med billeduttrykket. Malmedal var fra 1969 av med på å bygge opp en grafikkavdeling ved Statens kunstakademi, og la ned betraktelig arbeid i dette.