Kunst på Arbeidsplassen

A 050 - Tor Hoff

Grafikk, 14 verk

Tor Hoff (1925-1976) tilhørte generasjonen av unge modernister som fikk sin kunstutdannelse under og like etter krigen. Hoff begynte på Bjarne Engebrets malerskole i 1942 og senere samme år på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her ble han kjent med Odd Tandberg, Gunnar S. Gundersen og Ludvig Eikaas, alle
kunstnere som skulle bli fremtredende modernister. Sammen med Hoff utgjorde disse den såkalte Dødsgjengen, en gruppe begavede og uredde unge kunstnere som gikk i bresjen for den nonfigurative kunsten i Norge. I 1945 begynte Hoff på Kunstakademiet, men kom fort i opposisjon til den tradisjonelle akademi-undervisningen. Sammen med Eikaas dro han derfor til København der de mottok avgjørende impulser fra banebrytende danske modernister som Egill Jacobsen, Carl-Henning Pedersen og Richard Mortensen. Hoff malte i denne tidlige perioden overveiende non-figurativt, men han kom likevel til å debutere på Høstutstillingen i 1947 med et figurativt bilde, Dyrene kommer.

I motsetning til sine samtidige kolleger som videre utviklet seg i non-figurativ retning kom Hoff på 1950-tallet utelukkende til å tegne og male figurativt. Han følte at han best kunne formidle det han ville gjennom figurasjonen, blant annet i en rekke uttrykksfulle portretter og figurbilder i tusj. En periode leverte han også illustrerte petiter til Dagbladet under signaturen ”-off”, noe som ga et visst økonomisk utbytte i en vanskelig tid. Hoffs nervøse legning og et stort arbeidspress førte til hans første psykiske sammenbrudd og innleggelse på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus i 1955.

Hoff holdt sin første separatutstilling i 1952, og han hadde flere soloutstillinger utover på 50-tallet som ble både salgs- og kritikersuksesser. Etter mange års søken etter et personlig uttrykk begynte Hoff igjen å male non-figurativt på 1960-tallet, og utviklet sin karakteristiske collage-teknikk der han klippet eller skar til farget papir som han limte opp på treplater. Fargene var sterke og klare og formene abstrakte. Kritikerne sammenlignet Hoff med op-kunstneren Victor Vasarely. Men bildene ligger nok likevel nærmere amerikansk hard edge-kunst enn op art. De karakteristiske ”knutebildene” der noe som ligner muskelknuter dominerer motivene, finner vi igjen i serigrafiene og monotypiene i denne utstillingen. Vi kjenner igjen klippe- og limeteknikken fra collagene der klare grønne, orange og røde farger kontrasterer mot det svarte.

Utover på 1970-tallet fikk Hoff en voldsom raptus av febrilsk kreativitet der bildene strømmet ut fra atelieret til tross for stadige tilbakefall med depresjoner og angst. Motivene utviklet seg i retning av eruptive, organiske former som ser ut til å være resultatet av en voldsom eksplosjon. Dette er psykiske landskap som speiler kunstnerens eget opprevne sinn. Fargene er derimot ”uorganiske” og sære; de skriker mot hverandre i ofte skjærende kontraster. Tor Hoff arbeidet igjen på tvers av rådende stilretninger. Nå skulle kunsten helst være politisk og figurativ. De nye organiske formene var særlig fremtredende i hans to siste separatutstillinger, i Kunstnernes Hus i 1974 og i Galleri Haaken i 1976. Bare to måneder etter sin aller siste utstilling, 19. april 1976, etter en tilspisset konflikt med sin samboer Berit Schjelderup, tok han hennes og sitt eget liv.

Hoff fant aldri ro i sitt maleri, men hans kunst har funnet sin markante plass i etterkrigstidens norske malerkunst. Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Rolf Stenersens Samlinger, Oslo kommunes kunstsamling og Islands kunstmuseum.

Kilde: Tor Hoff – i sterke krefters vold (Red. Arve Hoff). Oslo 1984.


Utstillingen har forskjellige billedstørrelser i trerammer
50 × 76cm – 86 × 105cm

Tilbake til utstilling