Den abstrakte kunsten har på ny befestet sin posisjon på den norske kunstscenen. Denne utstillingen er ment å kaste lys over hvordan norske samtidskunstnere i dag bygger videre på modernismens prinsipp om kunstverkets autonomi, samtidig som de benytter seg av materialer og teknikker som skaper interessante forbindelser til kontekster som befinner seg uten for verkets sfære.

Bli med inn i skogens skjermende, men likevel forvirrende og urovekkende spill av grener, skygger og bladverk. Eller til New Yorks gater og parker der man suges opp av massene og fremstår som anonyme, identitetsløse statister i uklare kontekster. Skogens trær har plutselig forvandlet seg til biler, lyder, lukter, mennesker og bevegelser en kan gjemme seg bort i. Samtidig bygger tapet av forankring opp om en ubehagelig følelse av å være fremmedgjort og ubetydelig.

Hva skjer når de primitive kreftene i oss slippes fri?
I denne utstillingen møter vi fem kunstnere som beveger seg inn i sinnets irrganger på søken etter noe opprinnelige og sant ved det å være menneske.

I denne utstillingen møter vi fire kunstnere som arbeider med tematikk knyttet til intimsfæren og menneskets evne til å tilpasse seg utenforliggende aktiviteter.

Utstillingen inneholder noen av bildene fra “OL-grafikk ’94”, et salgs- og utstillingsprosjekt i forbindelse med OL på Lillehammer vinteren 1994. Blant kunstnerne er Anne Katrine Dolven (f. 1953), Tore Hansen (f. 1949), Ørnulf Opdahl (f. 1944) og Bjørn-Sigurd Tufta (f. 1956).

1980-tallet, leggvarmerne og skulderputenes glanstid, er godt dokumentert i denne utstillingen med grafikk av fire billedkunstnere født på 1940- og 50-tallet. Utstillingen omfatter Anders Kjærs (f. 1940) objektiviserte og hodeløse kvinnekropper i «gym-positurer», Lisa Larsson-Sundlings (f. 1956) studier av kvinnelegger og Dagfinn Knudsens (f. 1953) stiliserte karakterer med fremadrettede blikk.

I Ulf Valde Jensens (1945) og Luceberts (1924-1994) bilder fra 1970-tallet anes en sterk interesse for surrealismen, paret med inntrykk fra århundreskiftets jugendabstraksjoner. Motivene kan nærmest fremstå som hallusinasjoner, eller underbevisste strømninger, som utarter seg på trykkeplaten. Bildene inneholder elementer av frykt og konfrontasjoner, men også av kjærlighetssymbolikk og humor.

Fragmenter handler om løsrevne koder og lekne symboler, og hvordan disse utløser frie assosiasjoner og forestillinger hos betrakter.

Norsk etterkrigskunst hadde primært sitt utspring i fransk maleri. Debatten runget i et tiår her til lands før den nonfigurative kunsten var etablert som en ledende kraft mot utgangen av 1950-årene: Umenneskelig, virkelighetsbenektende, smørerier og forfallsfenomen var skjellsordene fra de konservative. Modernismens forkjempere tordnet mot trangsyntheten, vanetenkningen og uvitenheten.

I forbindelse med Ibsenåret 2006 inviterte forlaget Art Pro seks norske samtidskunstere til å lage personlige tolkninger av seks av Henrik Ibsens mest spilte skuespill. Innfallsvinklene til Ibsen er mange, og utstillingen viser hva som kan skje når en billedkunstner får i oppdrag å bruke Norges fremste dramatiker som inspirasjon.