Den abstrakte kunsten har på ny befestet sin posisjon på den norske kunstscenen. Denne utstillingen er ment å kaste lys over hvordan norske samtidskunstnere i dag bygger videre på modernismens prinsipp om kunstverkets autonomi, samtidig som de benytter seg av materialer og teknikker som skaper interessante forbindelser til kontekster som befinner seg uten for verkets sfære.

Begrepet ekspresjonisme kommer fra det franske ordet expression, som betyr uttrykk. Karakteristisk for ekspresjonistisk billedkunst er at kunstnerens indre og sjelelige følelser kommer til uttrykk gjennom en subjektiv fremstilling av omgivelsene. I likhet med mange andre land, finnes det også i Danmark en rekke kunstnere som man knytter til ekspresjonismen. Særlig gjelder det de kunstnerne som hadde forbindelse til Cobra-gruppen i perioden 1948-1951. En ny bølge med danske ekspresjonister kom også på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

1980-tallet, leggvarmerne og skulderputenes glanstid, er godt dokumentert i denne utstillingen med grafikk av fire billedkunstnere født på 1940- og 50-tallet. Utstillingen omfatter Anders Kjærs (f. 1940) objektiviserte og hodeløse kvinnekropper i «gym-positurer», Lisa Larsson-Sundlings (f. 1956) studier av kvinnelegger og Dagfinn Knudsens (f. 1953) stiliserte karakterer med fremadrettede blikk.

I Ulf Valde Jensens (1945) og Luceberts (1924-1994) bilder fra 1970-tallet anes en sterk interesse for surrealismen, paret med inntrykk fra århundreskiftets jugendabstraksjoner. Motivene kan nærmest fremstå som hallusinasjoner, eller underbevisste strømninger, som utarter seg på trykkeplaten. Bildene inneholder elementer av frykt og konfrontasjoner, men også av kjærlighetssymbolikk og humor.

I denne utstillingen finnes stemningsfulle landskapsskildringer av Karl Axel Pehrson (1921-2005), Jan Harr (f. 1945), Kjell Thorjussen (f. 1942), Omar Andréen (1922-2010), Anne Cecilie Røgeberg (f. 1956) og Knut Frøysaa (1919-1987)

I denne utstillingen møter vi kunstnere som arbeider med forenkling av form og flater, gjerne med et figurativt utgangspunkt. Det unødvendige er skrellet bort og rene fargefelt settes opp mot hverandre. Noen av kunstnerne fremstår som konkrete i formspråket, mens andre leker med linjen som en ekspressiv og spontan motsats til monokrome fargeflater.

Etter 1960- og 70-årenes sterke samfunnsengasjement i norsk kunst, ble 1980-årene preget av en tilbakevending til mer tradisjonelle motiver som landskap og menneskets forhold til naturen. Dette var særlig tydelig hos en generasjon kunstnere oppvokst etter 2. verdenskrig. Blant disse har særlig Vebjørn Sand (f. 1966) og Dag Hol (f. 1951) gjort seg bemerket med stemningsfulle landskapsbilder.