Denne utstillingen samler et utvalg kunstnere som har vært sentrale i utviklingen av den moderne norske kunsten, og som på ulike måter har vært med på å forme det abstrakte og geometriske kunstspråket i Norge. På 1950- og 1960-tallet, en periode preget av etterkrigstidens kunstneriske eksperimentering, begynte flere kunstnere å utforske det abstrakte uttrykket som en reaksjon på figurativ tradisjon og den sterke påvirkningen fra internasjonale avantgardebevegelser som konstruktivisme og konkretisme.
Deltakende kunstnere: Bente Sætrang, Paul Osipow, Hanne Borchgrevink, Jens Johannessen, Sidsel Westbø, Ann Makander og Stig Andresen.

Utstillingen Lyset fra Kiwi viser et utvalg fotografier fra Sverre Strandbergs bildeserie med samme navn, som er tatt i og rundt familiehytta hans i Skjærhalden på Hvaler. Denne hytta ligger i et område preget av unik geologi og nærhet til havet, samtidig som det er et sted der vanlige norske fenomener som urbanisering og eiendomsutvikling gradvis endrer landskapet.

I 2023 etablerte Kunst på arbeidsplassen (Kpa) et samarbeid med avdeling Kunst og Håndverk på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), med mål om å utvikle en utstilling i fellesskap med studenter fra masterprogrammene Medium- og materialbasert kunst og Kunst og offentlige rom. Initiativet til samarbeidet var drevet av et ønske om å støtte og fremme kunstnere under utdannelse, samtidig som vi ønsket å styrke Kpas synlighet og engasjement på kunstfeltet. Av studentene som søkte, ble fem valgt ut med til sammen 14 verk, som utgjør utstillingen Nye stemmer, nye rom.
Deltakende kunstnere: Linn Svensson, Jenny Hamrell, Victor Kojo Aubyn, Tamara Marbl og Linda Flø.

I utstillingen Fragmenterte landskap blir du kjent med kunstnerne Randi Nygård, Hans Ragnar Mathisen og kunstnerparet Christo og Jeanne-Claude. Gjennom ulike medier utforsker kunstverkene kompleksiteten i forholdet mellom mennesket og naturen, manipulering av landskap, bevissthet rundt historiske statsgrenser og samfunnets påvirkning på naturressursene.

Jean Christo og Jeanne-Claude er kjent for sine monumentale installasjoner som utfordrer konvensjonelle romoppfatninger. Gjennom prosjektet Valley Curtain viser de menneskets evne til å manipulere landskapet og endre vår persepsjon. Randi Nygård utforsker menneskets forhold til naturen gjennom tredimensjonale collager som skaper nye narrativer ved hjelp av bøker og tidsskrifter. Motivene i Hans Ragnar Mathisens grafiske trykk er dypt forankret i den samiske kulturen og tilknytningen til landskapet, samtidig som de også inneholder personlige referanser til hans eget liv, oppvekst og savn.

I en tid hvor det digitale livet kan oppleves som det virkelige, og stadig flere av oss sliter med å finne balansen mellom den analoge og digitale verden, ønsker denne utstillingen å presentere tretten kunstnere som utforsker temaer knyttet til det nære og virkelige. Noen av kunstverkene tar utgangspunkt i personlige erfaringer, mens andre reflekterer over fellesskap og tilhørighet. Motivene i utstillingen spenner fra observasjoner av hverdagssituasjoner og ting vi omgir oss med, som en tallerken med middagsrester, eller en søppelpose på vei ut i søpla, til skildringer av travle scener fra vår daglige rutine, for eksempel en trikk fylt opp på en travel fredags ettermiddag etter jobb. Andre arbeider dykker ned i mellommenneskelig relasjoner, følelser og erfaring gjennom både bilde og tekst.

I utstillingen Det sitter i veggene blir du bedre kjent med verkene til kunstnerne Dag Erik Elgin (f. 1962) og Martin Sæther (f. 1986). Utstillingen gir et innblikk i deres kunstnerskap, der begge utforsker temaer rundt det nære og hverdagslige. Dag Erik Elgin er representert i utstillingen med to malerier fra serien Evening Drawings (Abendzeichnungen), en serie tegninger og malerier med motiver hentet fra hans eget hjem, som kunstneren kontinuerlig har jobbet med siden 1996. Martin Sæther har laget åtte papircollager med tittelen Min strie. I collagene bruker han ulike støpeteknikker, som har sitt utgangspunkt i servietter og strietapeter.

I utstillingen Lærdal og langt derfra: Et kunstnermøte mellom Knut Rumohr og Maria Brinch møtes to kunstnere på tvers av generasjoner. I sitt kunstnerskap vender Maria Brinch (f. 1984) stadig tilbake til Knut Rumohrs (f. 1916 – d. 2002) kunst. Arbeidene hans har blitt en utømmelig kilde til inspirasjon, og hun har tilbrakt mye tid på å utforske og gå i dialog med hans verker. Rumohrs eksperimentelle fargebruk, impulsene fra gammel folkekunst; åkler, rosemaling og treskjæring, og den sterke tilknytning til hjembygda Lærdal i Sogn, som preget hans kunstnerskap, har tydelig gjenklang i Brinchs egne arbeider.

Gjennom et livsløp kan et fotografi vise oss store og små øyeblikk fra våre liv. Noen historier er universelle og håndfaste, andre er drømmende, personlige og lengselsfulle. I utstillingen Dagdrømmer blir du kjent med fire fotografer som inviterer oss inn til ulike øyeblikkskildringer fra minner og steder de har reist.

I utstillingen Mors blikk møter vi kunstnere Jennie Bringaker, Vanessa Baird, Lotte Konow Lund og Marie Sjøvold, som alle er mødre, og som alle har arbeidet med relasjoner til egne barn i sin kunst. Fremstillingen av mor og barn, gjerne Jomfru Maria med Jesusbarnet, er et kjent og mye brukt motiv langt tilbake i kunsthistorien, mens skildringen av selve morsrollen, hva det vil si å bære fram et barn, å bli mor og se barnet vokse, kan sies å være et perspektiv med relativt kort historie innen alle kunstretninger. Kunstnerne i denne utstillingen gir oss et åpent og ærlig portrett, eller øyeblikksbilde, fra sine liv med egne barn av i dag.

I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som gjennom tilsynelatende hverdagslige aktiviteter undersøker spørsmål tilknyttet historie, kultur, politikk og identitet i møte med forventninger fra omgivelsene.

I det samiske verdensbildet er tidsperspektivet ikke-lineært. Fortid, nåtid og fremtid eksisterer parallelt og går i en syklus som møtes og gjentar seg. Også kunsten er en del av en prosess hvor tradisjon og nyskapning går hånd i hånd. Der kunnskap, innhenting av materialer, det sosiale aspektet og den spirituelle dimensjonen kan være like viktige elementer som det ferdige resultatet.

En standard er noe du forholder deg til hver dag, uten nødvendigvis å tenke over det; kaffekoppen i hånden din, symbolene i heisen på vei opp til kontoret, boden som naboen måtte søke om godkjenning fra kommunen for å kunne sette opp i hagen sin forrige sommer. Vi snakker gjerne om standarder som et sett med grunnleggende formler for hvordan vi ønsker at verden skal fungere, hvordan vi som mennesker bør samhandle. Ordet gir assosiasjoner til orden, moral, ubestridte regler og strukturer. Men bak enhver standard finnes også en kreativ drivkraft og vilje til å tenke nytt, en rebelsk søken etter å finne frem til yttergrensene for hva som er mulig å skape.

I mars 2020 innførte statsminister Erna Solberg de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid i kampen mot spredningen av Koronaviruset. Utstillingen “Stille, vente” ble laget i dagene etter nedstengningen av landet.

Denne utstillingen representerer fire sentrale kvinnelige fotografer, som på hver sin måte har satt spor etter seg på den norske og internasjonale samtidskunstscenen. Anja Niemi (f. 1976), Hedevig Anker (f. 1969), Linn Pedersen (f. 1982) og Marie Sjøvold (f. 1982) benytter ulike fortellerteknikker til å lokke oss under tilværelsens overflate. Det handler om lengselen etter et annet liv, de ekte, hudløse og utilslørte sannhetene om oss selv og våre omgivelser, historiene og magien som ikke alltid synes, men som ligger et sted der bak hverdagens grå masse.

I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som fra hvert sitt ståsted beskriver menneskets møte med ny teknologi og økende produktivitet. Mens Arne Ekeland (1908-1994) advarer oss mot en sivilisasjon i forfall, maler Line Hvoslef (f. 1965) frem vakre, men samtidig urovekkende naturlandskap, mens Ånond Versto (f. 1984) transformerer hverdagsgjenstander til fantasirike skulpturer med et maskinelt og samfunnskritisk tilsnitt.

Menneskets lengsel etter urørt natur har vært et tilbakevennende tema i norsk kunsthistorie. Fra IC Dahls nasjonalromantiske landskapsskildringer på 1800 tallet, via malere som Gude, Munch og Weidemann og den modernistiske kunsten rundt 1950, ser vi hos dagens kunstnere fortsatt en interesse for den ville og ubesudlede naturopplevelsen. Lyriske landskapsskildringer har dominert norsk landskapsmaleri, men med stadige påminnelser om hvordan vårt moderne levesett truer klima, dyre- og plantearter over hele verden, ser vi en annen tilnærming til opplevelsen av hva et landskap kan være. Romantiseringen av det urørte tar andre former og påminner oss om vår egen forgjengelighet.

Glimt at hverdagsmagi kan åpenbare seg i en luftspeiling på himmelen, i et skyggespill bak en transparent gardin, i skarpe refleksjoner i modernistisk arkitektur, eller i en kornåker som bader i solens glødende morgenstråler. Verkene i denne utstillingen har alle elementer av noe uforklarlig, de rommer mer enn det vi oppfatter ved første øyekast.

Det handler om alt annet enn kutyme når tre tilsynelatende ulike kunstnerskap møtes i en forfriskende avstandtagen til lov og orden; noen har kopiert et maleri, flasken med klor har ramlet ut av baderomskapet, en livredd frosk er iført rosa boblejakke og plassert på en pidestall av bøker. Ingen sier unnskyld.

«Husk at et maleri – fremfor å være en kamphest, en naken kvinne eller en eller annen anekdote – i bunn og grunn er en plan overflate dekket med farger ordnet på en bestemt måte» proklamerte Maurice Denis året 1890. For den norske billedkunstneren Gunnvor Advocaat (1912-1997) var det nettopp de komposisjonelle avveiningene, fargenes motsetningsforhold og bildets romlige konstruksjoner, som stod i fokus. Kunstneren var en av våre fremste modernister, og etterlot seg en arv innenfor det abstrakte maleri som flere av dagens samtidskunstnere bygger videre på. I denne utstillingen møter Ingrid Lønningdal (f. 1981) og Marie Buskov (f. 1980) henne i en dialog omkring kunstverkets formale bestanddeler.

#Metoo – kampanjen oppstod innenfor den amerikanske filmbransjen høsten 2017, og ble et overmodent oppgjør med den seksuelle trakasseringen og undertrykkelsen kvinner utsettes for i arbeidslivet. Som emneknagg i sosiale medier utviklet den seg til en større grasrotbevegelse, og markerte et tidsskille i måten vi håndterer spørsmål tilknyttet sexisme og utnyttelse av makt i samfunnet.