Utstillingen inneholder noen av bildene fra “OL-grafikk ’94”, et salgs- og utstillingsprosjekt i forbindelse med OL på Lillehammer vinteren 1994. Blant kunstnerne er Anne Katrine Dolven (f. 1953), Tore Hansen (f. 1949), Ørnulf Opdahl (f. 1944) og Bjørn-Sigurd Tufta (f. 1956).

1980-tallet, leggvarmerne og skulderputenes glanstid, er godt dokumentert i denne utstillingen med grafikk av fire billedkunstnere født på 1940- og 50-tallet. Utstillingen omfatter Anders Kjærs (f. 1940) objektiviserte og hodeløse kvinnekropper i «gym-positurer», Lisa Larsson-Sundlings (f. 1956) studier av kvinnelegger og Dagfinn Knudsens (f. 1953) stiliserte karakterer med fremadrettede blikk.

Tankestreker er flyktige, usammenhengende tråder av tilfeldige ideer og impulser. De oppstår i møtet med naturen, gjennom et dypdykk i underbevisstheten eller som følge av tilfeldige, spontane innfall.

Tresnittet som grafisk uttrykksform har lange tradisjoner i norsk kunst. I denne utstillingen presenteres vi for 10 norske kunstnere som alle på sin måte er med på å befeste og berike denne tradisjonen. Variert i motiv og utførelse, fra lyriske naturstemninger til form og fargesterke eksperimenter.

I denne utstillingen finnes stemningsfulle landskapsskildringer av Karl Axel Pehrson (1921-2005), Jan Harr (f. 1945), Kjell Thorjussen (f. 1942), Omar Andréen (1922-2010).

Som kunstform sprang norsk silketrykk ut fra samarbeidsprosjekter mellom kunstnere og yrkestrykkere i 1940-årene. Utstillingen viser eksempler på teknikken fra 1960-årene og fremover. Ti kunstnere er med, blant andre Anders Kjær (f. 1940) og Kjell Varvin (f. 1939).

Safari, swahili for «reise», er en turistreise i naturen der formålet som oftest er å se ville dyr. Kunstnerne i denne utstillingen har latt seg inspirere av reiser til andre kontinenter. Naturlandskapet, lyset og dyrene er i sentrum, og enkelte av bildene har også politiske undertoner.

Fragmenter handler om løsrevne koder og lekne symboler, og hvordan disse utløser frie assosiasjoner og forestillinger hos betrakter.

I denne utstillingen møter vi kunstnere som arbeider med forenkling av form og flater, gjerne med et figurativt utgangspunkt. Det unødvendige er skrellet bort og rene fargefelt settes opp mot hverandre. Noen av kunstnerne fremstår som konkrete i formspråket, mens andre leker med linjen som en ekspressiv og spontan motsats til monokrome fargeflater.

Tre sirkushester, en ape og en klovn, en farlig tiger, gorillaer og fabeldyr tar oss gjennom denne utstillingen rettet spesielt mot barn og unge.

Når en kunstner arbeider med farger handler det ofte om å finne en balanse mellom kontrast og harmoni, kaos og orden. Felles for de tre kunstnerne Eva Zettervall (f. 1941), Nico Widerberg (f. 1960) og Jan Svensen (1941-2018) er at de hovedsakelig har konsentrert seg om primærfargene i billedoppbyggingen. Mens Eva Zetterwall (f. 1941) og Nico Widerberg (f. 1960) anvender farger til å modellere figurene i bildene sine, arbeidet Jan Svensen (1941-2018) med rene fargeflater som han satte opp mot hverandre.

Ørnulf Opdahl (f.1944) og Rita Marhaug (f.1965) tilhører to generasjoner kunstnere som begge benytter vestlandsnaturen som motiv. Opdahl skildrer det ville kystlandskapet på nordvestlandet sommer som vinter, mens Marhaug skildrer en bilreise på Vestlandet sommeren 2000 sett gjennom fotolinsen og ledsaget av tekster.

Variert norsk nonfigurativ kunst fra 1950-, 60-og 70-årene av blant andre Gudrun Kongelf (1909-1987), Herman Hebler (1911-2007), Ramon Isern (1914-1989), Øivind Brune (f. 1942), Asle Raaen (1934-2007) og Sidsel Westbø (f. 1943).

Dette er en kunstmappe utgitt av Plan Norge til inntekt for barns rettigheter. Lotte Konow Lund (f. 1967) og Kjell Erik Killi Olsens (f. 1952) fabulerende strek står i kontrast til Mari Slaattelid (f. 1960) og Dag Alvengs (1953) nærgående fotografier, mens Harald Fenn (f. 1963) og Inger Sitter (1929-2015) representerer en abstrakt-modernistisk tradisjon.

Utstillingen viser akvareller og tegninger av ti norske etterkrigskunstnere, blant dem flere sentrale navn som Jan Groth (1946-2014), Jens Johannessen (f. 1934), Ørnulf Opdahl (f. 1944), Paul Brand (f. 1941) og Ryszard Warsinski (1937-1996). Bildene er primært tidlige arbeider i samtlige av kunstnerenes produksjoner, og uttrykksformene varierer fra det figurative til det nonfigurative.

Norsk etterkrigskunst hadde primært sitt utspring i fransk maleri. Debatten runget i et tiår her til lands før den nonfigurative kunsten var etablert som en ledende kraft mot utgangen av 1950-årene: Umenneskelig, virkelighetsbenektende, smørerier og forfallsfenomen var skjellsordene fra de konservative. Modernismens forkjempere tordnet mot trangsyntheten, vanetenkningen og uvitenheten.

Etter 1960- og 70-årenes sterke samfunnsengasjement i norsk kunst, ble 1980-årene preget av en tilbakevending til mer tradisjonelle motiver som landskap og menneskets forhold til naturen. Dette var særlig tydelig hos en generasjon kunstnere oppvokst etter 2. verdenskrig. Blant disse har særlig Vebjørn Sand (f. 1966) og Dag Hol (f. 1951) gjort seg bemerket med stemningsfulle landskapsbilder.

I forbindelse med Ibsenåret 2006 inviterte forlaget Art Pro seks norske samtidskunstere til å lage personlige tolkninger av seks av Henrik Ibsens mest spilte skuespill. Innfallsvinklene til Ibsen er mange, og utstillingen viser hva som kan skje når en billedkunstner får i oppdrag å bruke Norges fremste dramatiker som inspirasjon.

Veslemøy Sparre Jansen (f. 1968), Jannik Abel (f.1973) og Silje Heggren (f.1978) er tre kunstnere som tar for seg det urbane liv som tema. Det er særlig de forskjellige ungdomskulturene knyttet til livet i byene som kommer til uttrykk gjennom deres bilder.

Akvarellteknikken er kjent allerede fra oldtiden, blant annet fra egyptiske veggmalerier. Teknikken er mye brukt, både fordi den krever lite utstyr og tørker raskt. Den egner seg derfor godt til utendørsstudier. De 13 akvarellmaleriene i denne utstillingen beskriver det norske naturlandskapet gjennom fire årstider.