Kunst på arbeidsplassens kunstsamling består av rundt 6000 verk fordelt på 275 utstillinger. Hver utstilling består av mellom 10-18 kunstverk av anerkjente norske, nordiske og internasjonale kunstnere innenfor alle teknikker og formater.
Utstillingene er delt inn i fire kategorier:
Temautstillinger, soloutstillinger, gruppeutstillinger og fotoutstillinger.
I tillegg leier vi ut enkeltstående kunstverk.
Gjennom et livsløp kan et fotografi vise oss store og små øyeblikk fra våre liv. Noen historier er universelle og håndfaste, andre er drømmende, personlige og lengselsfulle. I utstillingen Dagdrømmer blir du kjent med fire fotografer som inviterer oss inn til ulike øyeblikkskildringer fra minner og steder de har reist.
Mors blikk
I denne gruppeutstillingen møter vi samtidskunstnere som alle er mødre, og som alle har arbeidet med relasjoner til egne barn i sin kunst. Mens verden og tiden vi lever i forandres, er også relasjonen mellom mor og barn i stadig endring. Barna vokser til og mødrene blir eldre, med mer erfaring både som kunstner og som mor.
I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som gjennom tilsynelatende hverdagslige aktiviteter undersøker spørsmål tilknyttet historie, kultur, politikk og identitet i møte med forventninger fra omgivelsene.
I det samiske verdensbildet er tidsperspektivet ikke-lineært. Fortid, nåtid og fremtid eksisterer parallelt og går i en syklus som møtes og gjentar seg. Også kunsten er en del av en prosess hvor tradisjon og nyskapning går hånd i hånd. Der kunnskap, innhenting av materialer, det sosiale aspektet og den spirituelle dimensjonen kan være like viktige elementer som det ferdige resultatet.
En standard er noe du forholder deg til hver dag, uten nødvendigvis å tenke over det; kaffekoppen i hånden din, symbolene i heisen på vei opp til kontoret, boden som naboen måtte søke om godkjenning fra kommunen for å kunne sette opp i hagen sin forrige sommer. Vi snakker gjerne om standarder som et sett med grunnleggende formler for hvordan vi ønsker at verden skal fungere, hvordan vi som mennesker bør samhandle. Ordet gir assosiasjoner til orden, moral, ubestridte regler og strukturer. Men bak enhver standard finnes også en kreativ drivkraft og vilje til å tenke nytt, en rebelsk søken etter å finne frem til yttergrensene for hva som er mulig å skape.
I mars 2020 innførte statsminister Erna Solberg de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid i kampen mot spredningen av Koronaviruset. Utstillingen “Stille, vente” ble laget i dagene etter nedstengningen av landet.
Denne utstillingen representerer fire sentrale kvinnelige fotografer, som på hver sin måte har satt spor etter seg på den norske og internasjonale samtidskunstscenen. Anja Niemi (f. 1976), Hedevig Anker (f. 1969), Linn Pedersen (f. 1982) og Marie Sjøvold (f. 1982) benytter ulike fortellerteknikker til å lokke oss under tilværelsens overflate. Det handler om lengselen etter et annet liv, de ekte, hudløse og utilslørte sannhetene om oss selv og våre omgivelser, historiene og magien som ikke alltid synes, men som ligger et sted der bak hverdagens grå masse.
I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som fra hvert sitt ståsted beskriver menneskets møte med ny teknologi og økende produktivitet. Mens Arne Ekeland (1908-1994) advarer oss mot en sivilisasjon i forfall, maler Line Hvoslef (f. 1965) frem vakre, men samtidig urovekkende naturlandskap, mens Ånond Versto (f. 1984) transformerer hverdagsgjenstander til fantasirike skulpturer med et maskinelt og samfunnskritisk tilsnitt.
Menneskets lengsel etter urørt natur har vært et tilbakevennende tema i norsk kunsthistorie. Fra IC Dahls nasjonalromantiske landskapsskildringer på 1800 tallet, via malere som Gude, Munch og Weidemann og den modernistiske kunsten rundt 1950, ser vi hos dagens kunstnere fortsatt en interesse for den ville og ubesudlede naturopplevelsen. Lyriske landskapsskildringer har dominert norsk landskapsmaleri, men med stadige påminnelser om hvordan vårt moderne levesett truer klima, dyre- og plantearter over hele verden, ser vi en annen tilnærming til opplevelsen av hva et landskap kan være. Romantiseringen av det urørte tar andre former og påminner oss om vår egen forgjengelighet.
Glimt at hverdagsmagi kan åpenbare seg i en luftspeiling på himmelen, i et skyggespill bak en transparent gardin, i skarpe refleksjoner i modernistisk arkitektur, eller i en kornåker som bader i solens glødende morgenstråler. Verkene i denne utstillingen har alle elementer av noe uforklarlig, de rommer mer enn det vi oppfatter ved første øyekast.
Det handler om alt annet enn kutyme når tre tilsynelatende ulike kunstnerskap møtes i en forfriskende avstandtagen til lov og orden; noen har kopiert et maleri, flasken med klor har ramlet ut av baderomskapet, en livredd frosk er iført rosa boblejakke og plassert på en pidestall av bøker. Ingen sier unnskyld.
#Metoo – kampanjen oppstod innenfor den amerikanske filmbransjen høsten 2017, og ble et overmodent oppgjør med den seksuelle trakasseringen og undertrykkelsen kvinner utsettes for i arbeidslivet. Som emneknagg i sosiale medier utviklet den seg til en større grasrotbevegelse, og markerte et tidsskille i måten vi håndterer spørsmål tilknyttet sexisme og utnyttelse av makt i samfunnet.
Den abstrakte kunsten har på ny befestet sin posisjon på den norske kunstscenen. Denne utstillingen er ment å kaste lys over hvordan norske samtidskunstnere i dag bygger videre på modernismens prinsipp om kunstverkets autonomi, samtidig som de benytter seg av materialer og teknikker som skaper interessante forbindelser til kontekster som befinner seg uten for verkets sfære.
Naturen har alltid fascinert den nordiske kunstneren. De værbitte strendene, dramatiske fjellene, tette skogene og lyse sommernettene. Kulden som aldri slipper taket. Vi lever på dens nåde, og følger årstidenes syklus; fra vårens første vårtegn kiler oss i nesen til vinterens søvndyssende teppe bretter seg over oss.
Transformasjoner inneholder arbeider av Emma Wright (f. 1979), Ivan Galuzin (f. 1979), Espen Brændsrød (f. 1969), Patrick Huse (f. 1948), Aurora Passero (f. 1984) og Rune Guneriussen (f. 1977). Utstillingen belyser forholdet mellom natur og kultur, sammenbrudd og kontroll fra et kunstnerisk, filosofisk og miljøpolitisk perspektiv. Den omhandler menneskets relasjon til naturen, både i konkret forstand men også på et mer abstrakt plan. Naturen representerer en uoversiktlighet og irrasjonalitet som mennesket forsøker å kontrollere og manipulere for ikke å miste grepet om seg selv og tilværelsen.
I denne utstillingen møtes Sverre Malling (f. 1977), Lise Simonnæs (f. 1956), Peter Callesen (f. 1967), Kjell Torriset (f. 1950) og Vanna Bowles (f. 1974), i en felles interesse for surrealisme og eksistensielle problemstillinger. Med utgangspunkt i tegning, tekstil og fotografi inviteres publikum inn i et fabulerende univers der grensen mellom det mulige og umulige viskes ut, og hvor vi utfordres til å se verden med nye øyne.
Asle Svarverud (f. 1950), Marius Schultz (f. 1962), Knut Steinar Bøe (f. 1965), Christine Istad (f. 1963), Espen Brændsrød (f. 1969), Ruth Elisiv Ekeland (f. 1957), Kari Mette Wik (f. 1960) og Terje Resell (f. 1949) er aktuelle samtidskunstnere som har funnet frem til sine personlige uttrykk innenfor foto, maleri og grafikk. I dette møtet oppstår en stille samtale omkring struktur, form, linje og farge som bærende elementer i kunsten.
Hvordan beskrive opplevelsen av å lete etter mening i møte med menneskelige spor? Denne utstillingen handler om en utforskning av mystikken som ligger i musikk, skriftlige tegn og storbyens lyder, bevegelser og arkitektur.
Noen ganger er vi nødt til å lese mellom linjene for å forstå budskapet. I denne utstillingen trekkes vi inn i et univers av løsrevne koder og tilsynelatende utilgjengelig informasjon. Hos Lennart Aschebrenner (f. 1943) forvandles kjente situasjoner og hverdagsobjekter til poetisk surrealisme, i Jakob Dahlgrens (f. 1970) verden har hermetikkboksen med mat blitt en rosa abstraksjon.