Glimt at hverdagsmagi kan åpenbare seg i en luftspeiling på himmelen, i et skyggespill bak en transparent gardin, i skarpe refleksjoner i modernistisk arkitektur, eller i en kornåker som bader i solens glødende morgenstråler. Verkene i denne utstillingen har alle elementer av noe uforklarlig, de rommer mer enn det vi oppfatter ved første øyekast.

Det handler om alt annet enn kutyme når tre tilsynelatende ulike kunstnerskap møtes i en forfriskende avstandtagen til lov og orden; noen har kopiert et maleri, flasken med klor har ramlet ut av baderomskapet, en livredd frosk er iført rosa boblejakke og plassert på en pidestall av bøker. Ingen sier unnskyld.

«Husk at et maleri – fremfor å være en kamphest, en naken kvinne eller en eller annen anekdote – i bunn og grunn er en plan overflate dekket med farger ordnet på en bestemt måte» proklamerte Maurice Denis året 1890. For den norske billedkunstneren Gunnvor Advocaat (1912-1997) var det nettopp de komposisjonelle avveiningene, fargenes motsetningsforhold og bildets romlige konstruksjoner, som stod i fokus. Kunstneren var en av våre fremste modernister, og etterlot seg en arv innenfor det abstrakte maleri som flere av dagens samtidskunstnere bygger videre på. I denne utstillingen møter Ingrid Lønningdal (f. 1981) og Marie Buskov (f. 1980) henne i en dialog omkring kunstverkets formale bestanddeler.

#Metoo – kampanjen oppstod innenfor den amerikanske filmbransjen høsten 2017, og ble et overmodent oppgjør med den seksuelle trakasseringen og undertrykkelsen kvinner utsettes for i arbeidslivet. Som emneknagg i sosiale medier utviklet den seg til en større grasrotbevegelse, og markerte et tidsskille i måten vi håndterer spørsmål tilknyttet sexisme og utnyttelse av makt i samfunnet.

Olav Christopher Jenssen (f. 1954) er i dag en av våre mest internasjonalt kjente kunstnere. Hans bilder er gjerne et resultat av en «stream of unconsciousness», der streken, eller formen, bærer preg av en spontan og lekende pensel- eller blyantføring. Han arbeider mest med maleri, og bildene i denne utstillingen er derfor sjeldne eksempler på hans grafiske kunst. Kjell Nupen (1955-2014) var en markant skikkelse i det norske kunstfeltet og arbeidet innenfor et abstrakt, men også naturnært og konkret formspråk. Litografiene hentet fra serien Skogslys har en ekspressiv uttrykkskraft. Bertil Gregings (f. 1957) arbeider er preget av en lek med samspillet mellom linjene og flaten. Ulike sammenstillinger av disse danner forskjellige abstrakte konstruksjoner. Tone Myskja (f. 1961) er representert med fabulerende akvareller inspirert av bykart over Barcelona.

Hva skjer når de primitive kreftene i oss slippes fri?
I denne utstillingen møter vi fem kunstnere som beveger seg inn i sinnets irrganger på søken etter noe opprinnelige og sant ved det å være menneske.

I Ulf Valde Jensens (1945) og Luceberts (1924-1994) bilder fra 1970-tallet anes en sterk interesse for surrealismen, paret med inntrykk fra århundreskiftets jugendabstraksjoner. Motivene kan nærmest fremstå som hallusinasjoner, eller underbevisste strømninger, som utarter seg på trykkeplaten. Bildene inneholder elementer av frykt og konfrontasjoner, men også av kjærlighetssymbolikk og humor.

I denne utstillingen møter vi fire markante billedkunstnere som i løpet av karrieren har hatt lengre opphold i utlandet og mottatt internasjonale impulser som har vært vesentlig for utviklingen av deres særegne formspråk. Anne Breivik (1932-2012) returnerte fra et arbeidsopphold i Frankrike med en helt ny trykketeknikk, Inger Sitter (1929-2015) var en av de første som bragte med seg det nonfigurative maleriet til Norge, Anna Eva Bergman (1909-1987) har inspirert en ny generasjon med sine forenklede nedtegnelser av det norske naturlandskapet og Hedy Lotherington (f. 1927 i Zurich) har, siden hun ankom Norge i 1950, beveget publikum med sine sanselige pastelltegninger.

Kunstnerne i denne utstillingen er bosatt i Norge, Berlin og New York, og en fellesnevner er at de bedriver historiefortelling på ulike plan. Collage, tegning og silketrykk er kunstneriske uttrykk som har fått sin renessanse de senere årene. Alle verkene i utstillingen tar i bruk disse teknikkene på ulike måter. Flere av arbeidene er preget av universelle tanker og ideer, som samtidig er komplekse.

John Savio (1903-1938) er nestoren blant kunstnere som skildret våre nordlige landsdeler, og utstillingen omfatter flere av hans tresnitt. Kaare Espolin Johnson (1908-1994) er også representert med motiver fra den nordnorske naturen og folkelivet. Dessuten møter vi to yngre kunstnere nordfra, Marit Bockelie (f. 1933) og Eva Harr (f.1951).

Denne utstillingen består av 15 verk av 12 danske, og én japansk kunstner fra 1970 og 80-tallet. Felles for dem er en eksperimenterende og idébasert tilnærming til grafikk, og en særlig interesse for det som oppstår i møtet mellom bilde og tekst.

Betegnelsen ”Op-art” ble første gang brukt av Time Magazine i 1964, og beskriver møtet med en type billedkunst som er satt sammen av geometriske, optiske virkemidler for å skape en illusjon av bevegelse. Den optiske kunsten trakk renessansemalernes vitenskapelige utforsking av dybde og rom ut til det ekstreme, gjennom en form for estetikk som hyllet reklameindustrien og maskinalderens fremtidsutopier.

Street Art er en kunstform som oppstod i New Yorks gater på 1970-tallet i form av antiautoritære, figurative, aktivistiske grafittispor på vegger, hushjørner og offentlige bygninger. Gatekunstens treffsikre, ironiske og ikke minst lesbare kommentarer maktet å gripe inn i hverdagen på en helt annen måte en den kunst man gjerne finner innenfor mer tradisjonelle kunstarenaer. I dag har imidlertid Steet Art blitt en anerkjent kunstform som gallerister, museer og private kunstsamlere har fattet stor interesse for. Samtidig opererer mange av gatekunstnerne under pseudonym, ettersom de fortsatt sprer sine budskap på ulovlig vis i det offentlige rom.

Dette er en utstilling med norske og internasjonale kunstnere. Den består av fotografier og grafikk av kunstnere som Damien Hirst (f. 1965), Marc Quinn (f. 1964), Paul McCarthy (f. 1945), Vibeke Tandberg (f. 1967), Mette Tronvoll (f. 1965) og Marianne Heske (f. 1946). Uttrykkene og motivene er svært varierte, men forholder seg til forskjellige sider ved det moderne samfunn.

Få bevegelser i moderne kunst har vært like populær hos et stort og bredt publikum som pop-art, kunstretningen som hadde sin storhetstid på 1950- og 60-tallet. Pop-kunsten fant sitt mest konsentrerte uttrykk i Storbritannia og USA, og utstillingen viser arbeider av flere av de mest sentrale pop-kunstnerne.

Dette er en utstilling med noen av verdens fremste kunstnere som arbeider med fotografi, film og konseptkunst. Det tyske ekteparet Bernd (1931-2007) og Hilla (f. 1934) Becher har vært sentrale skikkelser i utviklingen av det moderne fotografiet. Blant deres elever var Thomas Struth (f. 1954) og Candida Höfer (f. 1944) som også er representert i denne utstillingen. Cindy Sherman (f. 1954), Nan Goldin (f. 1953) og Jenny Holzer (f. 1950) representerer forskjellige uttrykk innenfor amerikansk samtidskunst.

Dette er en utstilling med 11 utenlandske kunstnere som har gjort seg bemerket på den internasjonale kunstscenen på 1990-tallet og inn i det 21.århundre. Blant kunstnerne er Matthew Barney (f. 1967), Marie-Jo Lafontaine (f. 1950), Olafur Eliasson (f. 1967), Takashi Murakami (f. 1962), Raymond Pettibon (f. 1957), Sarah Morris (f. 1967), Axel Hütte (f. 1951) og Imi Knoebel (f. 1940).

Konstruktivisme eller konkret kunst har hatt en spesielt sterk posisjon i Finland, og denne utstillingen viser noen av de fremste representantene innenfor denne retningen, som Sam Vanni (1908-1992), Lars-Gunnar Nordstrøm (1924-2014), Ernst Mether-Borgstrøm (1917-1996), Juhana Blomstedt (1937-2010) og Jorma Hautala (F. 1941).

Begrepet ekspresjonisme kommer fra det franske ordet expression, som betyr uttrykk. Karakteristisk for ekspresjonistisk billedkunst er at kunstnerens indre og sjelelige følelser kommer til uttrykk gjennom en subjektiv fremstilling av omgivelsene. I likhet med mange andre land, finnes det også i Danmark en rekke kunstnere som man knytter til ekspresjonismen. Særlig gjelder det de kunstnerne som hadde forbindelse til Cobra-gruppen i perioden 1948-1951. En ny bølge med danske ekspresjonister kom også på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

Den abstrakte kunsten har på ny befestet sin posisjon på den norske kunstscenen. Denne utstillingen er ment å kaste lys over hvordan norske samtidskunstnere i dag bygger videre på modernismens prinsipp om kunstverkets autonomi, samtidig som de benytter seg av materialer og teknikker som skaper interessante forbindelser til kontekster som befinner seg uten for verkets sfære.