«Husk at et maleri – fremfor å være en kamphest, en naken kvinne eller en eller annen anekdote – i bunn og grunn er en plan overflate dekket med farger ordnet på en bestemt måte» proklamerte Maurice Denis året 1890. For den norske billedkunstneren Gunnvor Advocaat var det nettopp de komposisjonelle avveiningene, fargenes motsetningsforhold og bildets romlige konstruksjoner, som stod i fokus. Kunstneren var en av våre fremste modernister, og etterlot seg en arv innenfor det abstrakte maleri som flere av dagens samtidskunstnere bygger videre på. I denne utstillingen møter Ingrid Lønningdal og Marie Buskov henne i en dialog omkring kunstverkets formale bestanddeler.

#Metoo – kampanjen oppstod innenfor den amerikanske filmbransjen høsten 2017, og ble et overmodent oppgjør med den seksuelle trakasseringen og undertrykkelsen kvinner utsettes for i arbeidslivet. Som emneknagg i sosiale medier utviklet den seg til en større grasrotbevegelse, og markerte et tidsskille i måten vi håndterer spørsmål tilknyttet sexisme og utnyttelse av makt i samfunnet.

Hvordan beskrive opplevelsen av å lete etter mening i møte med menneskelige spor? Denne utstillingen handler om en utforskning av mystikken som ligger i musikk, skriftlige tegn og storbyens lyder, bevegelser og arkitektur.

Både Gunnar S. Gundersen (1921-1983) og Odd Tandberg (1924 – 2017) regnes som pionerer innen fremveksten av det nonfigurative maleriet i Norge på 1950-tallet. Begge utviklet et særegent geometrisk-abstrakt formspråk som har vært til inspirasjon for etterfølgende generasjoner. Flere av Maria Veronica Solems (f. 1949) sterkt abstraherte og stiliserte motiver føyer seg inn i denne tradisjonen. Selv om hun gradvis har beveget seg mot et mer figurativt formspråk, dukker elementer fra fortidens modernister opp i hennes nyere landskapsmotiver.

Utstillingen inneholder noen av bildene fra “OL-grafikk ’94”, et salgs- og utstillingsprosjekt i forbindelse med OL på Lillehammer vinteren 1994. Blant kunstnerne er Anne Katrine Dolven, Tore Hansen, Ørnulf Opdahl og Bjørn-Sigurd Tufta.

Hva skjer når de primitive kreftene i oss slippes fri?
I denne utstillingen møter vi fem kunstnere som beveger seg inn i sinnets irrganger på søken etter noe opprinnelige og sant ved det å være menneske.

I denne utstillingen møter vi tre kunstnere som med hver sin tilnærming tok for seg møtet mellom naturen og menneskekroppen, eller det menneskeskapte i sine prosjekter på 1970-tallet. Mens Christo (f. 1935) og Mark Boyle (1934-2005) ønsket å fremheve det storslagne ved å pakke inn, eller lage presise avstøpninger og undersøkelser av områder i jordens overflate, søkte Lucien Clergue (1934-2014) mot estetikken i menneskekroppens sammensmeltning med kystlandskapet.

Denne utstillingen består av 15 verk av 12 danske, og én japansk kunstner fra 1970/80-tallet. Felles for dem er en eksperimenterende og idébasert tilnærming til grafikk, og en særlig interesse for det som oppstår i møtet mellom bilde og tekst.

Betegnelsen ”Op-art” ble første gang brukt av Time Magazine i 1964, og beskriver møtet med en type billedkunst som er satt sammen av geometriske, optiske virkemidler for å skape en illusjon av bevegelse. Den optiske kunsten trakk renessansemalernes vitenskapelige utforsking av dybde og rom ut til det ekstreme, gjennom en form for estetikk som hyllet reklameindustrien og maskinalderens fremtidsutopier.

Street Art er en kunstform som oppstod i New Yorks gater på 1970-tallet i form av antiautoritære, figurative, aktivistiske grafittispor på vegger, hushjørner og offentlige bygninger. Gatekunstens treffsikre, ironiske og ikke minst lesbare kommentarer maktet å gripe inn i hverdagen på en helt annen måte en den kunst man gjerne finner innenfor mer tradisjonelle kunstarenaer. I dag har imidlertid Steet Art blitt en anerkjent kunstform som gallerister, museer og private kunstsamlere har fattet stor interesse for. Samtidig opererer mange av gatekunstnerne under pseudonym, ettersom de fortsatt sprer sine budskap på ulovlig vis i det offentlige rom.

Dette er en utstilling med norske og internasjonale kunstnere. Den består av fotografier og grafikk av kunstnere som Damien Hirst, Marc Quinn, Paul McCarthy, Vibeke Tandberg, Mette Tronvoll og Marianne Heske. Uttrykkene og motivene er svært varierte, men forholder seg til forskjellige sider ved det moderne samfunn.

Få bevegelser i moderne kunst har vært like populær hos et stort og bredt publikum som pop-art, kunstretningen som hadde sin storhetstid på 1950- og 60-tallet. Pop-kunsten fant sitt mest konsentrerte uttrykk i Storbritannia og USA, og utstillingen viser arbeider av flere av de mest sentrale pop-kunstnerne.

Dette er en utstilling med noen av verdens fremste kunstnere som arbeider med fotografi, film og konseptkunst. Det tyske ekteparet Bernd og Hilla Becher har vært sentrale skikkelser i utviklingen av det moderne fotografiet. Blant deres elever var Thomas Struth og Candida Höfer som også er representert i denne utstillingen. Cindy Sherman, Nan Goldin og Jenny Holzer representerer forskjellige uttrykk innenfor amerikansk samtidskunst.

Dette er en utstilling med 11 utenlandske kunstnere som har gjort seg bemerket på den internasjonale kunstscenen på 1990-tallet og inn i det 21.århundre. Blant kunstnerne er Matthew Barney (f. 1967), Marie-Jo Lafontaine (f. 1950), Olafur Eliasson (f. 1967), Takashi Murakami (f. 1962), Raymond Pettibon (f. 1957), Sarah Morris (f. 1967), Axel Hütte (f. 1951) og Imi Knoebel (f. 1940).

Konstruktivisme eller konkret kunst har hatt en spesielt sterk posisjon i Finland, og denne utstillingen viser noen av de fremste representantene innenfor denne retningen, som Sam Vanni, Lars-Gunnar Nordstrøm, Ernst Mether-Borgstrøm, Juhana Blomstedt og Jorma Hautala. Fargerike, dekorative bilder.

Begrepet ekspresjonisme kommer fra det franske ordet expression, som betyr uttrykk. Karakteristisk for ekspresjonistisk billedkunst er at kunstnerens indre og sjelelige følelser kommer til uttrykk gjennom en subjektiv fremstilling av omgivelsene. I likhet med mange andre land, finnes det også i Danmark en rekke kunstnere som man knytter til ekspresjonismen. Særlig gjelder det de kunstnerne som hadde forbindelse til Cobra-gruppen i perioden 1948-1951. En ny bølge med danske ekspresjonister kom også på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

Den abstrakte kunsten har på ny befestet sin posisjon på den norske kunstscenen. Denne utstillingen er ment å kaste lys over hvordan norske samtidskunstnere i dag bygger videre på modernismens prinsipp om kunstverkets autonomi, samtidig som de benytter seg av materialer og teknikker som skaper interessante forbindelser til kontekster som befinner seg uten for verkets sfære.

Naturen har alltid fascinert den nordiske kunstneren. De værbitte strendene, dramatiske fjellene, tette skogene og lyse sommernettene. Kulden som aldri slipper taket. Vi lever på dens nåde, og følger årstidenes syklus; fra vårens første vårtegn kiler oss i nesen til vinterens søvndyssende teppe bretter seg over oss.

Bli med inn i skogens skjermende, men likevel forvirrende og urovekkende spill av grener, skygger og bladverk. Eller til New Yorks gater og parker der man suges opp av massene og fremstår som anonyme, identitetsløse statister i uklare kontekster. Skogens trær har plutselig forvandlet seg til biler, lyder, lukter, mennesker og bevegelser en kan gjemme seg bort i. Samtidig bygger tapet av forankring opp om en ubehagelig følelse av å være fremmedgjort og ubetydelig.

Transformasjoner inneholder arbeider av Emma Wright, Ivan Galuzin, Espen Brændsrød, Patrick Huse, Aurora Passero og Rune Guneriussen. Utstillingen belyser forholdet mellom natur og kultur, sammenbrudd og kontroll fra et kunstnerisk, filosofisk og miljøpolitisk perspektiv. Den omhandler menneskets relasjon til naturen, både i konkret forstand men også på et mer abstrakt plan. Naturen representerer en uoversiktlighet og irrasjonalitet som mennesket forsøker å kontrollere og manipulere for ikke å miste grepet om seg selv og tilværelsen.